Funn av norrøn kirkeruin på Grønland

Et skjelett som kom til syne under en utgravning i august, bekrefter oppdagelsen av en kirkeruin fra den norrøne bosettingens tid på Grønland. Funnet ble gjort ved Qinngua nær Narsarsuaq på Sør-Grønland, ikke langt fra Erik Raudes bosted og høvdingsete. 

– Denne oppdagelsen endrer vår forståelse av denne delen av fjorden Tunulliarfik (Eiriksfjord) og dets betydning for det norrøne Grønland. Kirker var ikke kun steder for trosutøvelse, sier Konrad Smiarowski, forsker ved Universitetsmuseet i Bergen og medleder av prosjektet, i en pressemelding fra Universitetet i Bergen.

Smiarowski forklarer at datidens kirker også var maktsentre, og ved å studere dem kan forskere bedre forstå hvordan det norrøne samfunnet håndterte klimamessige og sosiale utfordringer.

Raskt forlatt

Bak oppdagelsen står en forskergruppe fra Universitetetsmuseet i Bergen, Nationalmuseet i Danmark, Grønlands nationalmuseum og arkiv og UNESCO Kujataa. 

Det er mer enn 60 år siden det sist ble oppdaget en norrøn kirke på Grønland. Mens de tidligere funnene gjaldt kirker fra den tidlige vikingtiden som raskt ble forlatt eller nedlagt, dreier det seg denne gangen om en større kirke som trolig har vært i bruk gjennom middelalderen.

Dette mener forskerne gjør kirken spesielt interessant, fordi den kan fortelle om utviklingen på Grønland i overgangen mellom bosetningens vekst og tilbakegang. Det er en periode forskerne fortsatt vet relativt lite om. 

Grav bekrefter kirken 

Mistanken om at ruinene skjulte en kirke har eksistert lenge. Årsaken er at anlegget består av en firkantet steinmur med en steinbygning i midten, noe som er et typisk kjennetegn på en middelalderkirke.

Det avgjørende beviset ville imidlertid vært en kirkegård med graver, og dette har manglet siden det danske Nationalmuseets første utgravninger på stedet på 2000-tallet. 

Denne sommeren lyktes forskerne endelig med å finne et skjelett. Det lå orientert mot øst, slik kristne begravelser tradisjonelt gjør. Graven bekrefter dermed eksistensen av både kirkegården og kirken.

Kristen begravelse

– Dette er så og si “den siste spikeren i kisten”. Inuitenes begravelser er annerledes, der den døde plasseres i steinkamre under røyser av stein, mens de norrøne er begravd i vigslet jord ved kirkene, forteller Smiarowski. 

Skriftlige kilder fra middelalderen nevner flere norrøne kirker ved navn og angir deres plassering. En av de mest troverdige beskrivelsene skal passe med plasseringen av den nyoppdagede kirken.

Kilden omtaler «Kirkja undir Sólarfjöllum» (Kirken under solfjellene), og beskrivelsen stemmer overens med fjellene i bakgrunnen, som nordboerne sannsynligvis kalte solfjellene. 

Disse fjellene ligger nær innlandsisen, og i et område som ofte opplever lokalt høytrykk og solrikt vær.

Middelaldertekster

– Plasseringen av Grønlands norrøne kirker er stort sett identifisert ved hjelp av middelaldertekster, særlig Flateyjarbók og Ívar Bárðarsons beskrivelser av Grønland, gjennom analyser av landskapet og ved hjelp av kjent norrøn bosetting, sier Konrad Smiarowski. 

Han sier at den nyoppdagete kirkens plassering passer godt inn i det forventede mønsteret, noe som kan tyde på det finnes enda flere kirker.

Forskerne analyserer fortsatt prøver fra funnet. Skjelettet ligger med armene langs siden, noe som kan tyde på tidlig middelalder, mens kirkens store størrelse og de mange, delvis tilhogde steinene vanligvis dateres til perioden 1100-1300.

Landsby

Ved kirken ligger ruinene av to til tre gårder, noe som kan tyde på begynnelsen av et lite landsbysamfunn. 

Oppdagelsen er også interessant fordi den ble gjort nær Erik Raudes hovedsete i Brattahlíð. I dette relativt lille området er det funnet hele seks kirker, hvorav bare tre ser ut til å ha vært i bruk videre inn i middelalderen. 

– Dette området kan ha vært et område med særlig stor vekst i kirkebygging, der den lokale eliten konkurrerer om å demonstrere sin makt og status. Noen forsøk kan ha feilet, og dette kan ha vært ett av dem. Men uansett utfordrer funnet vår forståelse av middelalderens norrøne samfunn, sier Smiarowski.

Mye er ukjent

Oppdagelsen understreker samtidig at det fortsatt er mye å oppdage og dokumentere om den norrøne tiden på Sør-Grønland.

De arkeologiske undersøkelsene bidrar til et stadig mer detaljert bilde av livet til de såkalte grønlandske vikingene, fra omkring år 980 og frem til 1400-tallet, da samfunnet kollapset og den norrøne bosettingen forsvant. Årsakene til dette har i flere tiår vært et omdiskutert mysterium blant forskere. 

– Oppdagelsen er enda en bit av puslespillet som kan bringe oss nærmere forståelsen av hva som skjedde med den norrøne kolonien på Grønland og mysteriet om hvorfor den forsvant, sier Konrad Smiarowski.