Fra Norfolk i USA følger Nato trusselbildet i nord tett

– Vi skal gjøre alt vi kan for å unngå krig. Men grunnen til at vi eksisterer som et fellesoperativt hovedkvarter er fordi det er sjanse for krise og krig. Vår funksjon er å lede det kollektive forsvaret i regionen. Å lede en forsvarskamp hvis vi blir trua. 

Det sier generalmajor Frode Kristoffersen om rollen og ansvaret til Natos fellesoperative hovedkvarter Joint Force Command Norfolk i USA, der Kristoffersen er operasjonssjef, eller Deputy Chief of Staff Operations. 

High North News har fått lov til å komme inn på basen der Nato-kommandoen befinner seg, og som nå ledes av Storbritannia og den britiske generalen Nick Perry. 

Nato-fokus på Arktis

JFC Norfolk skal forsvare Nato-alliansens nordvestlige region. Ansvarsområdet omfatter store havområder i Nord-Atlanteren, Arktis, landene i Norden og Storbritannia.

– Mye av det vi gjør i fredstid handler om forberedelse til en eventuell forsvarskamp, og har en avskrekkende effekt, fortsetter Kristoffersen. 

– Vi må vise Russland at vi er sterk i alle domener, at vi står sammen som Nato. Da reduserer vi sjansen for et angrep.

Et av de store grepene som Nato har tatt i Arktis det siste året er aktiviteten for økt årvåkenhet, Arctic Sentry, som ledes av JFC Norfolk. Oppdraget skal koordinere alliansens aktiviteter og styrke tilstedeværelsen i regionen.

– Før vi startet Arctic Sentry var det en god del alliert aktivitet i Arktis, men ofte gjennomført mellom mindre grupper av nasjoner. Det var på tide at vi satt et totalt Nato-fokus på regionen. Vår tilnærming til Arctic Sentry var å sørge for kommando og koordinering av øvelsene og aktivitetene, forklarer operasjonssjefen. 

Russland har på sin side bygget opp kapasiteter i Arktis over flere år, blant annet rustet opp gamle militærbaser og investert i nye våpensystemer og andre militære kapabiliteter. Dette gjelder ikke minst avanserte missiler, ubåter og andre fartøy. 

– Arktis er høyt prioritert fra Russland, poengterer Kristoffersen. 

Hvordan vil du si at sikkerhetssituasjonen i regionen er i dag?

– Nordområdene har trusler på tre ulike nivåer, som også henger sammen. For det første er den kjernefysiske triaden på Kolahalvøya, som er det militære tyngdepunktet til Russland. Denne atomvåpentrusselen må svares ut av Nato med atomvåpenparaplyen.

– Det andre nivået er den regionale trusselen, der det ligger en mulighet for at Russland kan true Nato-land som Norge eller Finland. Etter at Finland offisielt ble inkludert i JFC Norfolk, har kommandoen nå også den lengste landegrensen til Russland av de tre fellesoperative kommandoene i Nato, legger han til. 

– I tillegg, som vi har sett den siste tiden i media; hybride trusler i økende grad. De hybride, eller sammensatte, truslene er en måte for Russland å kunne nå målsettinger i fredstid. Det handler om ulike virkemidler som ikke skal utløse Natos artikkel 5, sier han.

Kristoffersen viser også til den forventede økningen av sammensatte trusler i Europa framover. Dette henger sammen med den russiske misnøyen over vestlig støtte til Ukraina.

Han minner om at de russiske forsøkene bør sees som en protest på støtten til Ukraina, med en sannsynlig målsetting om at vestlige nasjoner skal prioritere egen sikkerhet og redusere støtte til Ukraina. Akkurat det vil være en russisk seier, sier operasjonssjefen.

– Befolkningen bør forstå disse målsettingene. Om man forstår at hendelser som cyberangrep eller droneobservasjoner kommer til å fortsette med denne hensikten, er dét kanskje også den beste måten å unngå at Russland når målsettingene sine, poengterer han. 

Naboen i nord

Til stede i Norfolk er også viseadmiral Rune Andersen, sjef for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) i Norge.

FOH er underlagt JFC Norfolk og har et ansvar for å støtte det fellesoperative hovedkvarteret i Norfolk i USA, i daglige operasjoner, inkludert å rapportere og vurdere hva som skjer i nord. 

– Det er et veldig sammensatt bilde, vurderer også Andersen om sikkerhetssituasjonen i nord.

– I Norge er vi tross alt vant til å ha først Sovjetunionen og så Russland som nabo i nord. Det er noen ting som nå får oppmerksomhet i offentligheten, som egentlig er en del av normalbildet og som alltid har vært der. Men nå ser man på det med andre briller, med mer mistillit og bekymring enn tidligere, bemerker FOH-sjefen. 

– I denne situasjonen opplever jeg at Norge har et fortrinn. Vi har observert Russland gjennom mange tiår og har en forståelse av dem og hva som er normalbildet. Mange andre Nato-land har en annen historisk referanse til Russland og noen har til dels tatt blikket bort i en periode, legger han til. 

Andersen understreker at Norge har en viktig rolle i nord i å levere kunnskap til andre allierte som ønsker å operere i de norske nærområdene, om hva som er situasjonen og det strategiske bildet i regionen. Det handler om hvordan operere klokt for å få de ønskelige effektene. 

– Når alliert nærvær har økt signifikant, har det blitt en veldig stor del av jobben vår fra norsk side å fasilitere, informere, og synkronisere de allierte som ønsker å komme opp hit.

Tilbake til russiske kjerneområder

Hvilke store endringer ser dere i den militære aktiviteten i nordområdene?

– Den største endringen i aktivitetsbildet i nord de siste årene har vært på alliert side, poengterer FOH-sjefen først og fremst. 

– Vi har styrka alliert nærvær signifikant, opp til et nivå man kanskje må tilbake til noen perioder av den kalde krigen hvis man ser i antall og frekvens. Vi har styrka det kollektive forsvaret og samarbeidet om sikkerheten i nord, i tillegg til etableringen av strukturer som i JFC Norfolk for å koordinere dette. 

Når det gjelder russisk militær aktivitet i nord, minner Andersen om at Russland siden den kalde krigen har trukket seg tilbake fra Atlanterhavet og opp til egne kjerneområder i Barentshavet for å beskytte atomvåpnene sine. 

– Den russiske forsvarsmakten i nord har ikke kapasitet til å forsøke å true Vesten langt ute, slik de gjorde under den kalde krigen. De har trukket seg tilbake, og parallelt med det utvikler de målrettede hybride trusler og i forlengelsen også andre våpensystemer som er asymmetriske av natur og kan trenge inn i Europa eller USA. 

Et eksempel på sistnevnte er blant annet testingen av det reaktordrevne kryssermissilet Burevestnik i nordområdene, som daværende sjef for den norske E-tjenesten, viseadmiral Nils Andreas Stensønes, bekreftet til Aftenposten i august 2025.

Russland utvikler også sitt GUGI-program, som det britiske forsvarsdepartementet beskriver som Russlands langvarige militærprogram for å utvikle kapasiteter som kan utplasseres fra spesialiserte overflatefartøy og ubåter. Disse kan undersøke undersjøisk infrastruktur i fredstid, men deretter skade eller ødelegge infrastruktur under en konflikt.

Som også HNN omtalte, avdekket blant annet Storbritannia og Norge en russisk ubåtoperasjon tidligere i år. To spesialiserte ubåter tilknyttet Russlands hoveddirektoratet for dypvannsforskning (GUGI) ble identifisert og overvåket. Disse ble tatt i å utføre mistenkelig aktivitet nær kritisk undersjøisk infrastruktur i Nord-Atlanteren.

– Hele alliansens sikkerhet

– Vi ser noen lange utviklingstrekk, og det er spesielt viktig at man ikke henger igjen i minnene om den sovjetiske marinen eller strukturen. Den har endret seg, og det er også en av grunnene til at nordområdene er så viktig. Dette handler ikke bare om norsk sikkerhet, men om hele alliansens sikkerhet nettopp fordi våpensystemene som utvikles og opereres der oppe er fornyede virkemidler for å påvirke, true eller tvinge beslutningsprosesser i Europa i kne, fortsetter Andersen. 

I den nåværende situasjonen er FOH-sjefen tydelig på at Russland er under stort press med stadig større suksess for ukrainske angrep langt borte fra konfliktområdet.

– Vi ser et Russland som er bekymret for angrep; nær sagt overalt hele tiden. Den opplevde trusselen er høy.

Andersen sier dette preger bildet akkurat nå, inkludert rundt Finnmarkskysten, blant annet med hyppige russiske utflygninger for å sørge for at de vet hva som kommer nordover. 

– Vi er bevisst på dette, fortsetter å forstå det og fortsetter å legge press på Russland, samtidig som vi unngår misforståelser som fører til en farlig situasjon, presiserer han. 

Hva så med den russiske forståelsen av alliertes intensjoner i nord? 

– En side av situasjonen er at Russland har flyttet mesteparten av sine landstyrker på Kolahalvøya til Ukraina. Jeg tolker det som et tegn på at Russland, til tross for retorikken, vet at Nato er en defensiv allianse som ikke kommer til å angripe. Ellers kunne de ikke gjort dette, og de forstår nok også vår styrking av tilstedeværelse og kollektiv sikkerhet og samarbeid i nord, vurderer Andersen. 

– Det er et viktig poeng at Russland tar denne risikoen, legger Kristoffersen til og fortsetter: 

– I tillegg er det også logisk at vi bygger opp vårt forsvar i Nato, når vi har sett at de har gjennomført et storskala angrep i Europa. Det må også Russland forstå. 

Når High North News møter Andersen og Kristoffersen gjennomfører JFC Norfolk et historisk sjefsbytte.

Den britiske generalen Nick Perry (til venstre) tok over kommandoen over JFC Norfolk etter den amerikanske viseadmiralen Doug Perry.

Sjefsbyttet skjer i takt med en ny fordeling av ansvar på høyere nivå i Natos kommandostruktur.

360-graders forsvar

JFC Norfolk er alliansens nyeste fellesoperative hovedkvarter og ble erklært fullt operativt i 2021.

– Under den store Nato-øvelsen Trident Juncture i 2018 var det et Nato-hovedkvarter i Napoli som hadde ansvar for å forsvare Nord-Norge, illustrerer Andersen med et tilbakeblikk. 

– Diskusjonen i Nato rundt regionalisering var vanskelig, men riktig, særlig med tanke på sikkerhetsbildet nå og at Nato skal ha et 360-graders forsvar av alliansen. Da er det fordelaktig å rette ting inn mot ulike områder, sier han og fortsetter: 

– Med Norge som eksempel er det geografiske, klimatiske og strategiske forhold i nord som krever partnere som er nær oss og forstår oss. Sverige og Finlands inntreden er en stor styrke for Norge, men det betyr også at vi må ivareta en del viktige oppgaver når det gjelder mottak og understøttelse. Samtidig er det viktig å påpeke viktigheten av tett integrasjon også med andre allierte. Det er ikke snakk om Norden alene, sier FOH-sjefen. 

– Det er fortsatt sånn at angrep på én er et angrep på alle, understreker Kristoffersen i JFC Norfolk og fortsetter: 

– Når vi startet Arctic Sentry var noe av det første som skjedde at Tyskland sendte jagerfly til Island innenfor Iceland Air Policing for å markere det. Det er stor vilje fra nasjonene å bidra på tvers av regionene som man nå er inndelt i.

Fortsatt blikk mot nord

Nylig skjedde et historisk skifte ved JFC Norfolk da Storbritannia og den britiske generalen Nick Perry tok over kommandoen tidligere i september.

Kommandoskiftet skjer i tråd med enigheten mellom Nato-land om at europeiske allierte tar på seg mer fremtredende roller i alliansens militære ledelse. Mens europeere tar over kommandoene for de tre fellesoperative hovedkvarterene, tar USA ledelsen over komponentkommandoene for luft, sjø og land. 

– Budskapet er at det er på tide at Europa tar større ansvar for europeisk sikkerhet, men det betyr ikke at USA trekker seg ut. De er fullt engasjert fortsatt, sier Kristoffersen i JFC Norfolk. 

– USA må være engasjert i europeisk sikkerhet på de områdene bare de kan levere på; som nukleær avskrekking og en del nisjekapasiteter, sier Andersen ved FOH.

– Det som skjer nord i Atlanterhavet er også særegent og der kommer de fortsatt til å være engasjert fordi dette treffer amerikansk sikkerhet. Vi kommer til å ha grunnlag for å fortsette å samarbeide godt med USA om nordområdene, men de har også behov for å gradvis prioritere deres største langsiktige sikkerhetsrisikoer, som inkluderer Kina, fortsetter han. 

– Vi har et veldig godt militært samarbeid og godt grunnlag for å gjøre dette på en ryddig og klok måte. Internasjonal politikk er ganske turbulent om dagen, men internasjonalt militært samarbeid er ikke så turbulent. Det er ganske stødig.

Kristoffersen i Norfolk ser det samme:

– Absolutt. Og kanskje også stabiliserende.