politikk
EUs nye arktiske strategi: – Et godt startpunkt, sier forsker
Den nye arktiske strategien til EU griper an et endret trusselbilde og setter sikkerhet i sentrum. Den utgjør et bra rammeverk, men mennesker burde ha vært hovedprioriteten, mener Andreas Raspotnik, direktør ved Nordområdesenteret.
Publisert
Sist oppdatert
– Det er bra at EUs arktiske politikk har blitt oppdatert, og denne strategien er et godt startpunkt for videre innsats, sier EU-ekspert Andreas Raspotnik til High North News.
Raspotnik er direktør ved Nordområdesenteret, Nord universitet, og seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt.
– Normalt gjøres slike oppdateringer hvert fjerde-femte år. Den store triggeren i denne runden var åpenbart Donald Trumps fokus på Grønland og mer internasjonal oppmerksomhet mot Arktis. I starten av strategien er det også mye snakk om at Russlands krig mot Ukraina ikke bare påvirker Europa, men selvfølgelig også Arktis. I lys av dette var det nødvendig for EU å fornye sin tilnærming til regionen, påpeker han.
I denne runden har EU-kommisjonen for første gang betegnet den arktiske politikken som en strategi, bemerker forskeren.
– Dette er fortsatt en policy og en fellesuttalelse, så teksten bærer mer preg av kommunikasjonsinnsats framfor strategisk innsats. Men å omtale dette som en strategi har selvfølgelig betydning. Spørsmålet er hva det betyr i praksis. For en strategi er ikke bare et dokument eller en intensjonserklæring, men en prosess for å oppnå noe.
Arktis er ikke lenger isolert fra verdens geopolitiske spenninger. Vår oppdaterte arktiske strategi gjenspeiler denne nye virkeligheten ved å sette sikkerhet i sentrum. Russland utvider sitt militære fotavtrykk i nordområdene. Moskva har gjenåpnet baser fra sovjettiden og tester nye våpen i regionen. Droneinntrengninger, GPS-jamming og sabotasje av sjøkabler undergraver arktisk sikkerhet.
– Mennesker bør komme først
Strategien staker ut fire prioriteringer for EUs innsats i Arktis som kort kan oppsummeres i følgende stikkord: Sikkerhet, klima, økonomi og mennesker.
– Her kommer altså mennesker til sist, mens i vår del av Arktis argumenterer vi imidlertid for at mennesker alltid bør komme først. Hvis man vil ha et trygt Arktis, trenger man folk der. Hvis man vil at Arktis skal utvikle seg økonomisk, trenger man folk til å drive en slik utvikling. Mennesker bør altså være hovedprioriteten, kommenterer Raspotnik.
Det sterke fokuset på sikkerhet er nettopp noe nytt i EUs arktiske politikk.
– Fra 2008 har EU arktiske politikk hatt tre hovedsøyler: å beskytte klima og miljø, støtte bærekraftig utvikling og fremme fred, stabilitet og samarbeid. Disse søylene er fortsatt der, men det nye i 2026-strategien er den sterke vektleggingen av sikkerhet, sier forskeren og fortsetter:
– Arktis er i endring, Russland er en trussel, Kina er til en viss grad også en trussel og USA er uforutsigbart. Dette leder til en slutning om at vi må være mer årvåkne overfor trusler i regionen, bedre forberedte og mer koordinerte i vår respons.
– Med andre ord er trusselbildet endret: mens klimaendringer før sto i sentrum, er hovedfokuset nå på harde sikkerhetstrusler – selv om klimaendringer selvfølgelig fortsatt er der.
Fra prat til praksis
– Strategien skisserer en del flaggskip-prosjekter, men sier ikke noe om hvordan disse skal realiseres. Hvor vil for eksempel den arktiske kabelhubben finansieres og hvor skal den etableres? Hva er tidsrammen? Uten midler til slike tiltak, vil de forbli en ren ønskeliste. Samtidig er dette en strategi på 23 sider som gir en bredere veiledning, og slikt må alltid kobles til bredere politiske tiltak, sier Raspotnik og fortsetter:
– For tida forhandles EUs langtidsbudsjett for 2028-2034. Hvor mye som skal bevilges til grep i Arktis, er alltid gjenstand for politisk debatt: Hvorfor skal for eksempel en kroat betale for innsats i det høye nord? Med andre ord er det krevende å få Arktis inn i budsjettet. Men for å få det til trenger man å snakke om regionen og ha en strategi. Uten dette vil ingenting skje.
Forskeren stiller også spørsmål ved flaggskip-prosjektet om å utvide europeisk isbryterkapasitet.
– Fokuset på isbrytere gir ingen mening for meg. Finnene trenger isbrytere, men da i Østersjøen – ikke i Polhavet. Et argument som brukes er at man trenger isbrytere fordi russerne har så mange, men én ny isbryter vil ikke gjøre forskjellen. I sentrale deler av det europeiske Arktis, som utenfor kysten av Norge og Island, er det ingen is og ikke behov for isbryterkapasitet, påpeker han.
Vi vil utforske felles anskaffelse og pooling for å utvide Europas isbryterkapasitet. Fordi i Arktis er isbrytere et mål på makt
Nordlig nabolag
Strategien har tittelen «Europas nordlige nabolag: En ny strategi for Arktis», og dens første kapittel er viet til ‘nabolagskonseptet’.
Dette nabolaget beskrives som et felles politisk, økonomisk og strategisk rom – og et rammeverk for strukturert samarbeid i Arktis med likesinnede partnere. Ambisjonen er styrket samspill og investering i felles prosjekter.
Fordypning av EUs partnerskap med Grønland er en hjørnestein i denne tilnærmingen framgår det. Grønland er ikke medlem av EU, men tilknyttet unionen som et oversjøisk territorium.
I fortsettelsen peker EU-kommisjonen på Færøyene, Norge, Island, Storbritannia, Canada og USA som partnere i det nordlige nabolaget, og åpner også for samarbeid med andre likesinnede partnere som Japan og Sør-Korea.
– Den nordlige naboskapsideen er interessant. Arktis har endret seg som følger av Ukraina-krigen og Trump, og samarbeidsformater som Nordlig dimensjon og Barentssamarbeidet har gått i oppløsning. Dette har etterlatt et tomrom når det gjelder regional samstyring, og EU ønsker en mer koordinert innsats, sier Raspotnik.
Tre av våre medlemsstater er arktiske land [Finland, Sverige og Danmark, journ. anm.], og mer enn en halv million EU-borgere bor i Arktis. For Europa er dette også vårt nabolag: nært, sammenkoblet og svært avgjørende for vår framtid.
Regelmessige toppmøter
– Nabolagskonseptet kan gi noe veiledning internt i EU om hva de trenger å fokusere mer på i nord. Spørsmålet er hvordan man skal implementere dette på sikt, men strategien gir et bra utgangspunkt, fortsetter forskeren.
Blant annet vil EU, med basis i momentumet fra det nylige europeiske arktiske toppmøtet i Rovaniemi, Finland, arbeide sammen med medlemsstater og likesinnede partnere for å organisere regelmessige toppmøter om Arktis.
På møtet i Rovaniemi tok 12 EU-land til orde for at EU skal ta en mer strategisk og proaktiv rolle i det europeiske Arktis.
– Det er en intern innsats i EU for å legge mer vekt på Arktis, noe som er viktig. Vi så det fra medlemsstatene under møtet i Rovaniemi, og sist uke understreket Det europeiske råd, EUs stats- og regjeringssjefer, den strategiske betydningen av den arktiske regionen. EU-kommisjonens president von der Leyen har også vist betydelig interesse for den arktiske strategien. Så gjenstår det å se hvordan den vil settes ut i livet, sier Raspotnik.
