Permafrosten på Svalbard tiner – utgjør risiko for kulturminner og nye bygg

Et nylig avsluttet forskningsprosjekt har undersøkt permafrosten i Longyearbyen og Ny-Ålesund på Svalbard og vurdert hvilken risiko det utgjør for kulturminner og moderne bygg på øygruppa når bakken tiner.

I områder med permafrost vil det øverste laget av bakken tine på sommeren og fryse igjen på vinteren. Dette skaper bevegelse i bakken og kan påvirke bygg og gjenstander. Dette øverste laget kalles det aktive laget og blir i mange områder tykkere og tykkere på grunn av klimaendringer. 

PermaRICH-prosjektet har samlet eksperter på flere felt for å kunne hjelpe ulike aktører å prioritere tiltak for å tilpasse seg endringene i bakken. 

– Kunnskapen om permafrost er fragmentert fordi det er et kompleks og tverrfaglig tema som kan studeres fra ulike synspunkter, sier Line Rouyet, hovedforsker på prosjektet og seniorforsker ved forskningsinstituttet NORCE, til High North News.

Hun forteller at prosjektet har vært viktig for samhandling mellom flere aktører som alle har god kunnskap om ulike sider ved permafrost og at man derfor har kunnet skape et mer helhetlig bilde.

Lite helhetlig fokus

I Norge har det politiske fokuset på tining av permafrost vært begrenset. Det fins ingen etater som har det overordnede ansvaret for risikostyring knyttet til tining av permafrost. 

Ulike organer på Svalbard som Statbygg og Avinor arbeider med permafrostutfordringer som påvirker dem direkte, men det institusjonelle minnet svekkes på grunn av høy utskifting av folk.

– Tining av permafrost har flere forskjellige konsekvenser, og de håndteres naturligvis av ulike organer . Men det er spesielt på Svalbard, siden folk ikke blir der så lenge og fordi politikken på fastlandet er litt avkoblet fra det som skjer på Svalbard, sier Rouyet.

– Det er flere forskjellige konsekvenser av tining av permafrost, og de ulike organene håndterer ulike ting. Men det er spesielt på Svalbard, siden folk ikke blir der så lenge og fordi Svalbard er litt avkoblet fra det som skjer på fastlandet, sier Rouyet.

– Det er derfor litt fragmentert hvordan det håndteres av ulike myndigheter i Norge, både på fastlandet og på Svalbard. 

– Dessuten er det ikke så mange norske områder som direkte påvirkes av permafrost, det er bare Svalbard, noen høye fjell og områder på Finnmarksvidda, legger hun til. 

Hun mener også at det spiller en rolle at permafrosten er skjult. Endringer kan ikke sees med det blotte øyet, slik som når en isbre smelter, men foregår i det skjulte under oss.

Arktiske kulturminner

Prosjektet har hatt som mål å gjøre en risikovurdering for ulike bygg og kulturminner på Svalbard, hvor potensiell skade på objektet og eventuelt på mennesker påvirker hvilken vurdering som gis. 

Risikovurderingen skal hjelpe beslutningstakere og andre aktører med å prioritere hvor det skal settes inn tiltak.

– Risiko er kombinasjonen av fare og sårbarhet. Når det gjelder moderne bygg, vil en fare som påvirker et bygg med høy samfunnsrelevans, som for eksempel sykehuset og flyplassen, gi et høyere risikoestimat enn for en garasje eller en hytte, sier Rouyet.

Når det kommer til kulturminner, så har forskerne undersøkt ulike bygg, gjenstander og områder knyttet til blant annet fangst, utforskning, gruvedrift og militære aktiviteter, samt graver. 

Kulturminnene gir viktig innsikt i historien om det europeiske høyarktis og skal ivaretas. 

– Noen ting er godt bevart i den frosne bakken, men så fort de kommer ut i lufta eller i temperaturer over null grader, så endrer de seg raskt, sier Rouyet.

– Man kan ikke bevare alt, så prosjektet ønsker å hjelpe med å prioritere hva som haster. 

Forskerne analyserte hele 639 kulturminner og 1028 moderne bygg i Longyearbyen, i tillegg til 90 kulturminner og 128 moderne bygg i Ny-Ålesund.

Metoder

Rouyet forteller at det ble brukt ulike metoder for å vurdere tiningen av permafrosten og hvordan bakkeoverflaten kan endres.

– Vi har blant annet sett på satellittbilder fra ulike tidspunkter. Slik kan vi sammenligne hvordan bakken beveger seg både sesongmessig og mellom årene. 

– Vi har også brukt instrumenter på bakken for å måle bevegelsene i bakken og hvordan byggene beveger seg på grunn av det. 

Forskerne brukte også moderne flybilder, gamle kart og feltbesøk for å lage nye kart som viser fordelingen av landformer, prosesser og avsetninger.  Disse kartene ble deretter brukt til å lage indikatorer som dokumenterer hvor permafrostrelaterte prosesser kan utgjøre en trussel mot kulturarv og bygninger.

Tverrfaglighet

Prosjektet har vært et tverrfaglig samarbeid mellom NORCE, SINTEF, Norsk institutt for kulturminneforskning, Norges geologiske undersøkelse, og Universitetssenteret på Svalbard. 

– Dette har gjort at vi har kunnet utnytte tidligere prosjekter for å gjøre noe nytt sammen. Bredden har vært stor, sier Rouyet og legger til:

– Vi har kunnet kombinere kunnskap om fjernmåling, permafrostpolitikk, anleggsteknikk, farekartlegging, kulturminnekunnskap og permafrostvitenskap fra lokale forskere.

Prosjektet foregikk i tre år, fra 2023 til 2025, og forskerne arbeider nå med formidling av resultatene til relevante aktører. 

Rouyet forteller også at datasettene fra prosjektet skal innlemmes i et overvåkningssystem for permafrost som er under utvikling i Longyearbyen.