Leserinnlegg: Velkommen til Longyearbyen: Et lite stykke Norge i det arktiske polhavet

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

La oss være tydelig: i en tid med klimaendringer, krig og internasjonal urolighet er stabilitet i Arktis en nødvendighet. Vi skal ta vare på norske interesser på Svalbard, men man bør spørre seg om forsøket på myndighetskontroll får ønsket effekt. 

For i en tid hvor staten fester grepet med flere upopulære reguleringer og forskriftsendringer, er det vi nordmenn som uttrykker aller størst misnøye.

Så hvor hardt kan egentlig staten stramme tøylene i nord i sikkerhetens navn, uten at det norske, «robuste» familiesamfunnet i Longyearbyen forvitres? 

De stemmeløse

Samtidig som folk på fastlandet gjør seg klar til å utføre sin borgerrett og -plikt, har mange svalbardianere mistet sin demokratiske rett til å stemme til lokalvalget.

De som fremdeles har beholdt stemmeretten vurderer å la være å bruke den – i protest mot det de mener er en politisk skinnprosess, kamuflert som demokrati. Det største politiske jordskjelvet her oppe vil mest sannsynlig være andelen blanke stemmer, sammen med lav valgdeltakelse. 

Det nye B-laget utgjør grovt regnet en tredjedel av Longyearbyens befolkning. De er svensker, dansker, finlendere, tyskere, thailendere, filippinere - ja, og sågar noen russere - for å nevne noen. De nye stemmeløse guider oss trygt på tur i det vakre, men akk så farlige isbjørnterrenget.

De vasker gulv, rer opp senger og serverer mat og drikke til turister, men også til politikerne som valfarter øygruppa for å vise seg frem med store vyer og flotte politiske taler om Norges rolle i Arktis. 

Tidligere var reglene like som på fastlandet – du måtte ha vært bosatt i Longyearbyen i tre år for å være stemmeberettiget. Men for staten var ikke dette godt nok: for å virkelig forstå det norske verdigrunnlaget må du ha vært bosatt på fastlandet i tre år sammenhengende.

Da hjelper det så fryktelig lite at du har bodd et helt liv på Svalbard, gått i norsk skole, eller har norske arbeidsgivere.

Det hjelper ingenting at du aktivt har tatt del i og innpasset deg lokalsamfunnet Longyearbyen, skaffet deg familie, venner og virkelig bidrar til et fellesskap hvor folk tar vare på hverandre.

De uønskede barna

Svalbard er annerledes – det skal ikke være et livsløpssamfunn. Likebehandlingsprinsippet som gjelder alle traktatland, gjør at skattenivået er lavt, og som en følge av dette kan man ikke forvente samme sosiale sikkerhetsnett som på fastlandet.

Dette er vi som bor her, innforstått med. 

Hvis du ikke kan greie deg selv, har du heller ikke rett til opphold, så de fleste som bor her er sysselsatt gjennom jobb eller skole. Derfor er størstedelen av lokalbefolkningen mellom 20-66 år, altså mennesker som ofte er på vei inn i etableringsfasen eller allerede har stiftet familie.

18 prosent av den totale befolkningsmassen er barn og unge under 19 år. 

Dette er helt i tråd med den siste svalbardmeldingen fra 2016, hvor det presiseres at et av de svalbardpolitiske hovedmålene er «opprettholdelsen av norske samfunn på øygruppen» og et «levedyktig samfunn attraktivt for familier». 

Men ikke alle familier er velkomne.

Fra og med 1.8.2022, da de nye endringene i forskrift om barnehagevirksomhet, grunnskoleopplæring og videregående opplæring i Longyearbyen trådte i kraft, mistet noen av barna våre retten til spesialundervisning.

Og det på tross av at Svalbard, som en del av kongeriket Norge, har signert og forpliktet seg til barnekonvensjonen som eksplisitt uttrykker alle barns rett til skolegang.

Det vil si at hvis du føder et barn med utvidet behov for tilrettelegging i barnehage eller grunnskole er det et spark bak og ut med deg. Familiesamfunnet vi etterstreber er, for enhver pris, rettet mot norske samfunnsborgere med friske barn.

Eventuell tilrettelegging skal ikke ha en varighet på lengre enn tre måneder.

Igjen gjenstår det å se om statlige innstramninger får tilsiktet effekt, for de sterkeste stemmene imot forskriftsendringene kommer også i denne saken fra nordmenn.

En ting er uansett sikkert: hvis man ønsker norsk bosetning i et område hvor mørketiden er på fire måneder og dyrtiden er en konstant størrelse, så må myndighetene sørge for at Longyearbyen er et attraktivt sted å ikke bare flytte til - men å bli værende.

Det får man hvis Longyearbyen ligner mer på fastlandet i samfunnsstruktur. Først da vil man oppnå en stabil tilstedeværelse på lik linje med da Store Norske Kullkompani hadde sin storhetstid. 

Til sist kan man spekulere i om kunnskapsgrunnlaget for å treffe beslutninger er godt nok, all den tid de ansatte hos sysselmesteren i gjennomsnitt jobber i etaten i 1,4 år.

Akkurat nå er vi heldig å ha en sysselmester med god kjennskap til øygruppa, men når hans åremål går ut er det ikke en selvfølge at vi får en med tilsvarende kompetanse. Med sysselmesterens plass i Polarutvalget er det vesentlig at de har god nok kjennskap til området de skal forvalte. 

I 2024 vil det komme en ny svalbardmelding, og da gjenstår det å se i hvilken retning norske myndigheter vil ta Longyearbyen, og hvor mange nordmenn som sier at nok er nok: vi ønsker ikke lengre å være brikker i et geopolitisk nullsumspill hvor lokalbefolkningen taper alt.