Arktisk sommeris: Kanskje er virkeligheten mer kompleks enn vi får høre

Hver sommer følger forskere utviklingen av havisen i Arktis med stor interesse siden den er en av mange klimaindikatorer. Fra forskere, medier og politiske taler får vi ofte høre at sommerisen snart vil være borte, kanskje allerede før 2050. Men hvor sikkert er dette egentlig?

Årets minimum av arktisk havisareal intraff I begynnelsen av  september mens isenutbredelse intraff I midten av september. Data fra Nansensenterets isinformasjonssystem viser at  sommerisen minimum ligger på omtrent samme nivå som i 2021 og 2022 som var høyre enn I 2023,2024 og 2025, se figur 1.

Dette reiser et viktig spørsmål: Er utviklingen så enkel som mange framstiller den?

Det er ingen tvil om at den arktiske sommerisen har gått betydelig tilbake siden satellittmålingene startet i 1979, rundt 40 prosent. Dette er godt dokumentert i mange internasjonal publikasjoner. Likevel er det interessant at utviklingen de siste to tiårene ikke har vært så entydig som mange tror.

År 2007 markerte et dramatisk skifte i Arktis. Da falt sommerisen til et nivå som var langt lavere enn tidligere observert. Mange forventet at nedgangen deretter skulle fortsette raskt med økende CO₂ konsentrasjon i atmosfæren. Men siden denne perioden har utviklingen vært preget av naturlige variasjoner fra år til år.

Det er ingen betydelig negative trend i perioden 2007-2025 dokumentert i flere publikasjoner, se også figur 2.

Dette betyr ikke at global oppvarmingen påvirker Arktis. Men det kan bety at andre prosesser spiller en viktigere  rolle enn økningen av CO₂ konsentrasjonen i atmosfæren i perioden 2007-2026.

Havis styres ikke bare av lufttemperaturen. Vindforhold, havstrømmer, skydannelse, snø på isen, tilførsel av varmt atlanterhavsvann og naturlige svingninger i klimaet kan alle påvirke hvor mye is som smelter om sommeren. Arktis er et svært komplekst klimasystem hvor mange faktorer virker sammen.

Derfor er det mulig at vi etter 2007 har fått et nytt regime i Arktis som flere isforskere har publisert. Med regime menes at systemet har gått over i en ny tilstand hvor andre fysiske prosesser kan ha fått større betydning enn tidligere publisert. Et regimeskifte er en hypotese som fortjener grundig forskning og debatt.

Andre forskere har dog ved bruk av modeller indikert at det er naturlig variasjon som har dominert etter 2007 og at sommerisen vil fortsette å minske i fremtiden med økende CO₂ i atmosfæren.

Klimamodellene er verdifulle verktøy, men de gir ikke fasitsvar. Framskrivninger er ikke spådommer. De er beregninger av hva som kan skje under bestemte forutsetninger. Vitenskapens styrke ligger ikke i å være skråsikker.

Den ligger i å stille spørsmål, teste hypoteser og være villig til å revurdere tidligere oppfatninger når nye observasjoner blir tilgjengelige. For eksempel har jeg publisert en ny hypotese (Johannessen and Shalina 2023) at sommerisen i Arktis ikke vil forsvinne i dette århunderet.

Denne hypotesen er basert på en korrelasjon mellom is utbredelsen i  september og CO₂ konsentrasjonen i atmosfæren i perioden 1979-2021. Resultetet viser at et isfritt Arktis vil kreve at CO₂ konsentrasjonen i atmosfæren må bli rundt 560 part per million (ppm), i dag er CO₂ konsentrasjonen 427 ppm.

Siden store reduksjoner av CO₂ er planlagt vil CO2-konsentrasjon i atmosfæren i år 2100 antagelig ikke nå denne verdi, bare tiden vil vise!

Den viktigste lærdommen er derfor kanskje denne: Arktis er ikke et enkelt klimasystem styrt av en faktor alene. Det er et komplekst klimasystem hvor både menneskeskapte påvirkninger og naturlige prosesser spiller sammen. Jo bedre vi forstår begge deler, desto bedre vil vi kunne forstå og fremskrive framtidens Arktis.