Et smeltende Arktis betyr ikke nødvendigvis enklere skipsfart

En fagfellevurdert studie publisert i Journal of Geophysical Research: Oceans har  undersøkt havisen rundt Vrangeløya i den vestlige delen av Tsjuktsjerhavet, en av de mest krevende strekningene på Russlands nordlige sjørute.

Forskerne oppdaget at Beaufort-gyren (en av de to største isstrømmene i Polhavet. Red. anm.) vanligvis driver havisen vestover mot Vrangeløya, der øya blokkerer isen og får den til å samle seg på østsiden, mens isen fortsetter å bevege seg bort fra vestsiden.

Resultatet er det forskerne kaller en dipol i istykkelse: en markant forskjell i istykkelse på hver sin side av øya. Studien fant at forskjellen kan bli så mye som en meter og varer gjennom hele året.

Tynnere is

– Dipolen i istykkelse ved Vrangeløya skyldes ikke endringer i konsentrasjonen av is, skriver forskerne og fremhever en utfordring som lett overses når arktisk navigasjon vurderes utelukkende ved å se på det samlede arealet som er dekket av is.

Når den arktiske isen blir tynnere, blir den også mer bevegelig og reagerer i økende grad på vind og atmosfærisk sirkulasjon (Luftbevegelser som fordeler varme og fuktighet mellom ekvator og polene. Red. anm).

Studien fant at endringer i sirkulasjonen i Beaufort-gyren kan snu mønsteret rundt Vrangeløya og potensielt føre tykkere is inn i områder som ellers kan fremstå som stadig mer åpne.

Gjenværende is samles

Dette skaper et viktig skille for skipsfarten.

En reduksjon i den totale utbredelsen av havis i Arktis innebærer ikke nødvendigvis en kontinuerlig økning i farbart farvann. Tynnere is kan i stedet brytes opp, drive og konsentreres på bestemte steder.

Skip kan møte et større område med åpent vann, samtidig som de står overfor konsentrerte isfelt som tvinger dem til å endre kurs, redusere farten eller vente på en isbryter.

Et paradoks

Den franske maritime eksperten Hervé Baudu, professor emeritus i maritim utdanning ved det franske maritime akademiet (ENSM), som har studert arktisk navigasjon i flere tiår, har beskrevet fenomenet som et paradoks ved et varmere Arktis:

Når isen blir mer sårbar, kan den brytes opp i mobile isflak som omfordeles av havstrømmer og vind, i stedet for bare å forsvinne.

– For rundt ti år siden dannet havisen, som da var tykkere, et kompakt og sammenhengende dekke som begrenset driften av isflak. Nå som isen har blitt mer porøs, brytes den opp tidligere og lettere om våren, i flere mobile isflak. Under kombinert påvirkning fra havstrømmer, først og fremst Beaufort-gyren, og vind forsvinner ikke de drivende isflakene, men samles og hoper seg hovedsakelig opp i to nøkkelområder: Tsjuktsjerhavet og Det kanadiske polararkipelet. Det er nettopp disse sesongmessige oppbruddene i isen som kompliserer navigasjonen, snarere enn å lette den, sier Baudu.

Uvanlig vedvarende

Nylig navigasjon på Den nordlige sjørute illustrerer problemet.

I 2024 vedvarte betydelige mengder havis i Tsjuktsjerhavet og Østsibirhavet langt utover sommeren. National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) rapporterte at et uvanlig vedvarende isområde mellom Vrangeløya og den nordøstlige sibirske kysten ble liggende gjennom hele sommeren.

Isen oppsto gjennom sterk sammenpressing og deformasjon om våren, noe som skapte isrygger som motsto smelting.

Restriksjoner for fartøy

Innen oktober hadde problemet blitt godt synlig. Mer enn et dusin fartøy, inkludert gasstransport, tankskip, bulkskip og et kontainerskip, navigerte gjennom en stadig smalere passasje nord for Vrangeløya, mens den atomdrevne isbryteren Sibir arbeidet i området for å holde en farbar led åpen.

Russiske myndigheter innførte deretter restriksjoner for fartøy uten isklassekapasitet i den østlige delen av ruten tidligere enn vanlig, på grunn av forverrede isforhold.

Måneden før hadde Russlands atomdrevne isbryter Ural eskortert et stort kontainerskip og et bulkskip gjennom Østsibirhavet. Eskorten startet ved den østlige kanten av isen i Tsjuktsjerhavet og fortsatte gjennom en sammenhengende isformasjon.

Isbrytere om sommeren

Avhengigheten av isbrytere er ikke begrenset til slutten av sesongen til Den nordlige sjørute. Russland setter jevnlig inn atomdrevne fartøy for å eskortere kommersielle skip gjennom den østlige delen av passasjen, inkludert gasstankskip og kontainerskip.

I juli 2025 eskorterte den atomdrevne isbryteren Vaigach en konvoi østover gjennom det russiske myndigheter beskrev som krevende isforhold på den østlige delen av ruten.

For Russland utgjør dette en viktig utfordring for planene om å gjøre Den nordlige sjørute til en kommersielt konkurransedyktig skipskorridor året rundt.

Mer krevende

Ruten blir mer tilgjengelig i et bredt klimatisk perspektiv. Havisen i Arktis er tynnere, og utbredelsen om sommeren har gått betydelig tilbake de siste tiårene. Men endringene i den gjenværende isen gjør at navigasjonen kan bli vanskelige, snarere enn enklere.

Ross-studien påpeker at tynnere is reagerer sterkere på atmosfærisk påvirkning, mens endringer i sirkulasjonen i det vestlige Arktis kan endre hvor isen samler seg.

Isforsker:

Arktisk sommeris: Kanskje er virkeligheten mer kompleks enn vi får høre

Ola M. Johannessen

Det kan skape et navigasjonsparadoks: mindre is totalt, men potensielt vanskeligere is på feil sted.

Baudu beskriver den bredere effekten på lignende vis:

– Global oppvarming fjerner derfor ikke isbarrieren: Den endrer dens form, noe som gjør den mer uforutsigbar og farligere for kommersiell skipsfart i enkelte områder.

Flaskehalser langs ruten

Dette er særlig viktig rundt geografiske flaskehalser som Vrangeløya og Nysibirøyene. Et fartøy som nærmer seg den østlige enden av Den nordlige sjørute kan oppleve at den korteste ruten er blokkert eller preget av store konsentrasjoner av drivis, og må seile lenger fra kysten, følge kysten tett eller vente på eskorte fra en isbryter.

Nylige seilaser har vist alle de tre løsningene. I 2025 opplevde et kontainerskip som benyttet Den nordlige sjørute opphopning av is i den østlige sektoren nær Vrangeløya, før forholdene bedret seg og en bredere passasje åpnet seg. Den atomdrevne isbryteren «50 Let Pobedy» opererte i Østsibirhavet under seilasen.

Ingenting av dette betyr at klimaendringene gjør Den nordlige sjøruten mindre levedyktig. Den langsiktige reduksjonen i havis er fortsatt den grunnleggende årsaken til at ruten blir mer tilgjengelig. Men tilgjengelighet og forutsigbarhet er to forskjellige ting.

For kommersiell skipsfart er forutsigbarhet ofte viktigere enn den gjennomsnittlige ismengden.

Bildet som tegner seg er derfor mer sammensatt enn den enkle fortellingen om at global oppvarming åpner en arktisk ferdselsåre mellom Europa og Asia. Et varmere Arktis kan gi lengre perioder med åpent vann, samtidig som det skaper tynnere, mer bevegelig og mindre forutsigbar is som kan hope seg opp ved kritiske flaskehalser.

For skip som seiler tusenvis av mil gjennom avsidesliggende arktiske farvann, kan spørsmålet i økende grad handle om hvor den gjenværende isen havner, ikke hvor mye is som er igjen.