Arne O. Holm mener De kommer stadig nærmere, fascistene, autokratene og diktatorene som vil ødelegge demokratiet vårt

Read in English.

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

De troner fortsatt på toppen av statistikker som demokrati, ytringsfrihet og pressefrihet landene som lever et stadig mer utsatt liv, presset fra Russland i øst og USA i vest.

Omgitt som vi er av verdens største lager av atomvåpen, noen av dem bare kilometer fra Norge, Sverige og Finlands grenser, insisterer vi fortsatt på at Arktis er en fredelig del av verden, mens vi fyller våre egne våpenlagre.

Eksplosive kostnader

Kostnadene er eksplosive, og til syvende og sist er det også et spørsmål om vi har penger til overs for å investere i våre grunnleggende verdier. Ikke bare forsvare dem med våpen.

Forleden vant Karol Nawrocki valget i Polen med minst mulig margin. I realiteten sto to kandidater på ytterste høyre mot hverandre. Til slutt skilte det bare en drøy prosent mellom disse. Vinneren er en Trump-papegøye, også når det gjelder en kriminell fortid.

Donald Trump var da også en av de første som gratulerte.

I Frankrike ble for kort tid siden lederen for ytre høyre-partiet Rassemblement national dømt til fire års fengsel for underslag, uten at det så langt har fått noen betydning. Snarere høster hun støtte for det som kalles politisk forfølgelse av rettsvesenet fra det amerikanske utenriksdepartementet.

Enhver juridisk begrunnet dom betegnes som kjent som politisk forfølgelse når den rammer Trumps likesinnede.

Forleden forlot den ekstreme Geert Wilders den nederlandske regjeringen. I forveien hadde han, som sine antidemokratiske politikere i andre europeiske land, demonstrert sin politiske inkompetanse i ledende posisjoner.

Men der Trump ikke møter motstand mens hans snubler rundt i sitt eget vanvidd, var Wilders avhengig av en regjeringspartner.

Rykker nærmere

Fra før kjenner vi alle Ungarns statsminister Viktor Orbán, Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan og Italias statsminister Giorgia Meloni.

De rykker altså stadig nærmere, de antidemokratiske, samtidig som Russland fortsetter sin hybride krigføring mot vestlige land for å skape splittelse og opprør mot demokratiet, godt støtte av den amerikanske presidenten.

Så er vel vi, med en fri presse og ytringsfrihet, rustet til å stå imot?

Jeg håper det, men er ikke sikker.

Forleden leverte en av verdens rikeste menn, den norske skipsrederen og investoren John Fredriksen, en sjelden kraftsalve. 

– Hele den vestlige verden er på vei nedom og hjem, sa han, og flyttet fra demokratiet Storbritannia til Emiratene, et av verdens mest autoritære regimer.

Paradoksalt nok beholder han sine toglaster med aksjer i norske selskaper. Demokrati er fullstendig underordnet profitten. Ikke bare det. Det kjører åpenbart vesten lukt ned i graven.

Og apropos Storbritannia. Her forbereder det konservative partiet seg på å melde landet ut av organisasjonen «European convention on human rights» (ECHR). Slik ønsker man å knuse internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner til fordel for autoritære lands definisjon av det samme.

I Norge vil Kristelig folkeparti forby Pride-flagg på norske skoler. Også det et ønske om å forby ytringer man misliker.

Forbud mot debatt

Heller ikke danske skolebarn slipper unna politisk sensur. Foran skolevalgene i Danmark er det lagt ned forbud mot å diskutere Palestina og Israels brutale nedslakting av sivile i den ungdommelige valgkampen. Danmark anerkjenner ikke Palestina som egen stat.

Angrepene på demokratiet rykker stadig nærmere oss, og ingen våpenarsenal er i stand til å stoppe det.

Mens dette skrives har verdens rikeste mann, Elon Musk, og en av verdens etter hvert mest korrupte president, Donald Trump, røket i tottene på hverandre. De benytter seg av ytringsfriheten til å sende hatefulle meldinger og trusler til hverandre, på sosiale plattformer som de selv eier.

Imens gjør de hva de kan for å begrense eller stoppe ytringsfriheten til studenter, journalister, akademikere og innvandrere.

For noen europeiske statsledere er de et forbilde.

For oss som fortsatt tror på demokratiet som styringsform, en gift som sakte, men sikkert siver inn over det som er igjen av demokratiske landskap.