meninger
Hva om vi måler utviklingen i nord på feil måte?
Nordland har landets strammeste arbeidsmarked. Samtidig er fylket det eneste SSB forventer at skal få færre innbyggere fram mot 2050. Kanskje framtidens viktigste spørsmål ikke bare er hvordan vi får flere mennesker nordover, men hvordan vi bygger samfunn der mennesker ønsker og orker å bli?
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Alle meninger er forfatterens egne.
Vi trenger flere folk i nord.
Det er vanskelig å være uenig i.
NAV anslår at virksomhetene i Nordland mangler nærmere 3 000 arbeidstakere. Målt mot størrelsen på arbeidsmarkedet har Nordland faktisk landets strammeste arbeidsmarked.
Samtidig kom SSB (Statistisk sentralbyrå. red. anm.) i sommer med nye befolkningsframskrivinger. I hovedalternativet er Nordland det eneste fylket som forventes å få færre innbyggere fram mot 2050.
Dette er framskrivinger, ikke en fasit på framtiden.
Vi trenger flere mennesker
Men sett sammen forteller tallene oss noe viktig:
Vi trenger flere mennesker. Samtidig kan vi ikke bygge framtiden på en forestilling om at det alltid vil bli flere av oss.
Da trenger vi kanskje å stille noen andre spørsmål.
Når én person mangler
Jeg bor i Øksnes i Vesterålen.
Her, som i mange andre små kommuner i nord, er mangel på arbeidskraft ikke en framtidsprognose. Sårbarheten merkes når en stilling står ubesatt, noen slutter eller en medarbeider blir syk.
Oppgavene forsvinner ikke. De flyttes ofte til dem som er igjen.
Med jevne mellomrom får vi sykefraværstallene opp på skjermen i formannskapet. Vi følger utviklingen, spør hva som gjøres og ønsker at kurven skal ned.
Det skal vi selvfølgelig gjøre.
Men jeg har begynt å lure på om vi stiller nok spørsmål ved den andre siden av regnestykket.
Vi spør hvordan vi får den sykmeldte tilbake i arbeid. Det er viktig.
Men sykefravær har mange årsaker. Det ville være feil å gjøre arbeidslivet ansvarlig for alt. Mennesker går ikke på jobb løsrevet fra resten av livet. Kropp, helse, omsorgsansvar, familie og arbeid virker sammen, og kapasiteten vår er heller ikke den samme gjennom hele livet.
Som om menneskelig kapasitet var konstant
Kanskje er derfor spørsmålet større enn hvordan vi får den sykmeldte raskest mulig tilbake:
Har vi organisert arbeidslivet som om menneskelig kapasitet var konstant?
I en landsdel som trenger arbeidskraft, må det være minst like viktig å skape et arbeidsliv mennesker kan stå lenge i som å rekruttere nye.
Kanskje er det også utvikling.
Så kom KI
Akkurat her møter denne diskusjonen noe som tilsynelatende handler om noe helt annet.
Kunstig intelligens.
Og utviklingen går fort.
Nye tall fra SSB viser at nesten halvparten av norske foretak med minst ti ansatte bruker KI. For bare ett år siden var det tre av ti.
Jeg bruker KI mye selv. Oppgaver som tidligere kunne ta timer, kan gå betydelig raskere. Jeg kan systematisere informasjon, analysere stoff og utfordre egne tanker på nye måter.
Men jeg har oppdaget noe ved min egen bruk:
Når jeg sparer en time, fyller jeg den.
Jeg gjør en oppgave til. Og gjerne en til.
KI har ikke nødvendigvis gitt meg bedre tid. Den har gitt meg større kapasitet.
Teknologien kan frigjøre tid
Og kanskje er dette et av de viktigste valgene vi står foran når teknologien nå rulles inn i arbeidslivet.
For teknologien kan frigjøre tid.
Men teknologien bestemmer ikke hva vi bruker den frigjorte tiden til. Det gjør vi.
Hva om gevinsten er et menneske som blir?
Tenk på en liten kommune som bruker KI til å redusere administrative oppgaver.
Én mulighet er å fylle hver frigjorte time med flere oppgaver.
Det kan være nødvendig. Vi kommer til å mangle arbeidskraft, og teknologi kan hjelpe oss å løse mer med de menneskene vi har.
Men det finnes også andre gevinster.
Hva om saksbehandleren får tid til å ringe mennesket saken gjelder?
Læreren mer tid med eleven?
Lederen tid til faktisk å være leder?
Helsepersonell litt mer tid med pasienten?
Eller hva om noe av gevinsten ganske enkelt er litt mindre press?
Er verdien dermed mindre?
Det er vanskeligere å føre inn som produktivitetsgevinst.
Men dersom resultatet er at en sykepleier blir værende i kommunen, at en lærer orker å stå lenger i yrket eller at en medarbeider unngår å falle ut er verdien dermed mindre?
I nord snakker vi mye om rekruttering.
Kanskje må vi begynne å snakke minst like mye om å beholde.
Når utvikling betyr flere
Det var mens jeg arbeidet med en helt annen politisk sak at jeg oppdaget den samme tankegangen igjen.
Nordland fylkeskommune arbeider med regional plan for livskraftige lokalsamfunn. I arbeidet med kommunens høringsuttalelse ble jeg sittende med et grunnleggende spørsmål:
Hva mener vi egentlig med utvikling?
Vi ønsker selvfølgelig flere innbyggere, arbeidsplasser, unge familier og mer næringsaktivitet.
Jeg ønsker vekst for kommunen min.
Men SSBs nye framskrivinger gir oss samtidig en realitet å forholde oss til: Nordland kan ha færre innbyggere i 2050 enn i dag. Aldringen vil også fortsette, særlig i distriktene.
Da trenger vi et utviklingsbegrep som tåler den virkeligheten.
Tenk deg et lite nordnorsk kystsamfunn som om tjue år har færre innbyggere enn i dag.
Har dette stedet mislyktes?
Ungene har likevel en god skole. Eldre er trygge. Folk har arbeid. Næringslivet skaper verdier. Frivilligheten lever. Kommunen leverer gode tjenester. Og menneskene som bor der ønsker fortsatt å bo der.
Har dette stedet mislyktes?
Jeg mener spørsmålet er viktigere enn svaret.
For dersom våre viktigste mål er flere innbyggere, høyere produksjon og mer aktivitet, kan et godt samfunn se ut som et samfunn i tilbakegang.
Det vi teller og det vi verdsetter
Dette er ikke et argument mot vekst.
Nord-Norge trenger investeringer, arbeidsplasser, kompetanse og mennesker.
Det er heller ikke et argument mot effektivisering eller teknologi.
Problemet oppstår når det vi kan telle, gradvis blir det samme som det vi verdsetter.
For hva er verdien av at en lærer blir værende?
At en familie velger å bo videre på et lite sted?
At en sykepleier holder ti år lenger i yrket?
At et barn blir sett før det faller utenfor?
At en eldre kan bo trygt i kommunen sin?
Vi kommer til å trenge flere mennesker
Mye av det viktigste vi bygger samfunn av, kommer ikke nødvendigvis til syne som en kurve som peker oppover.
Kanskje utvikling også handler om å vare
Vi kommer til å trenge flere mennesker i nord.
Men kanskje framtidens viktigste konkurransefortrinn ikke bare blir hvor mange vi klarer å lokke hit.
Kanskje det også blir hvor gode samfunn vi klarer å bygge rundt menneskene når de først er her.
Og akkurat nå får vi et nytt verktøy.
KI kan hjelpe oss å gjøre mer med færre mennesker. Men den kan også gi oss anledning til å stille et spørsmål før vi automatisk fyller hver frigjorte time med en ny oppgave:
Hva ønsker vi å bruke gevinsten til?
Noe kan tas ut som økt produksjon.
Noe som bedre tjenester.
Noe som nærvær.
Noe som mindre belastning.
Noe som gjør at mennesker holder lenger.
Det er ikke et valg teknologien kan ta for oss.
Det er et politisk og menneskelig valg.
Utvide selve forestillingen om utvikling.
Kanskje trenger vi derfor ikke å velge mellom vekst og stillstand.
Kanskje trenger vi å utvide selve forestillingen om utvikling.
Fra bare å spørre hvor mye mer vi kan få til, til også å spørre hvor godt vi kan få det til.
For kanskje det viktigste spørsmålet for framtidens Nord-Norge ikke bare er:
Hvordan får vi flere mennesker til å flytte nordover?
Men også:
Hvordan bygger vi et Nord-Norge mennesker ønsker og orker å bli værende i?
Skribenten har brukt kunstig intelligens via ChatGPT i arbeidet med dette innlegget ved bla. kildearbeid og faktakontroll.
