Framtiden har allerede kommet til Nord-Norge

Jeg trodde jeg skulle i et lite forberedende møte før kveldens foredrag i Stokmarknes.

I stedet ble jeg møtt av hele elleve mennesker rundt et bord i kommunestyresalen.

Rundt bordet satt representanter fra hele bredden av helse- og omsorgstjenestene i Hadsel kommune. Her møtte jeg sentrale mennesker innen helse og mestring:

Ledere for sykehjem og hjemmetjeneste, demenskoordinatoren, ergoterapitjenesten, tildelingskontoret, planarbeid og kultur – i tillegg til demensforeningen og demenskoret.

Hadsel er, som veldig mange av de små kommunene i nord, ingen rik kommune med ubegrensede muligheter. Disse menneskene arbeider under et kraftig økonomisk press i hverdagen sin.

Likevel møtte jeg ikke en gruppe mennesker som først og fremst var opptatt av hva de ikke fikk til.

Jeg møtte et sammensatt lag som var opptatt av hva de faktisk får til, hva de kan få til sammen – og alt det de må kjempe for å få sine lokale politikere til å forstå.

For det er lett for meg å sitte på utsiden og peke på alt kommunen bør få til og bør levere av tjenester. Men her satt jeg plutselig rundt et bord sammen med nøkkelpersoner som hver eneste dag skal få behov, fag, kapasitet, ressurser, lovverk og menneskeverd til å gå opp.

Jeg spurte dem hva som motiverte dem til å gå på jobb hver dag under disse krevende forutsetningene.

De fleipet først med at det handlet om «lønningen den 12.». Men etter hvert kom det fram at det handler om noe annet. De opplever at de får til mye bra, på tross av forutsetningene. De opplever mening, samarbeid og at innsatsen de legger ned, faktisk gjør en forskjell i innbyggernes liv.

Sammen forsøker de å gjøre demensomsorg til et område kommunen skal prioritere.

For endring skjer ikke bare fordi man skriver en plan. Endring skjer når mennesker begynner å samarbeide, kommunisere godt og bygge en felles forståelse av det som må løses.

De ser at de må arbeide mer med forventningsavklaringer, samarbeid med pårørende og mer sammenhengende tjenester. De vil også styrke fastlegenes kompetanse innen utredning og oppfølging.

Demenskoordinatoren arbeider iherdig for å styrke samarbeidet med frivilligheten. Hun omtaler det fantastiske demenskoret som selve «snacksen» i dette samarbeidet, fordi det engasjerer så bredt og har blitt så populært.

To av de mannlige lederne omtaler seg selv, med glimt i øyet, som «bamsene» på hvert sitt felt. Beskrivelsen de gir av seg selv gir meg en følelse av trygghet og omsorg.

Dette teamet arbeider kontinuerlig for å få sine lokale politikere til å forstå hvorfor hjemmetjenesten må styrkes. Hvorfor dagaktivitetstilbud ikke er «kos», men en avgjørende tjeneste for både personen som har demens og familien rundt. Hvorfor pårørende selv må få oppfølging før de slites i stykker.

Og hvorfor kommunen må planlegge for framtidige sykehjemsplasser før behovet blir for akutt.

De er knalltydelige på hvorfor det er dyrere, både menneskelig og økonomisk, å vente til alt bryter sammen.

Så forteller de meg om den nasjonale prioriteringsveilederen, som de hadde håpet skulle gjøre de vanskelige prioriteringene lettere.

Men en nasjonal veileder fjerner ikke dilemmaene du står i når du må se frykten i øynene på et menneske og fortelle at det ennå ikke finnes en sykehjemsplass til den de er glad i.

Hadsel er ikke den eneste kommunen jeg har besøkt, som står i slike prioriteringer og dilemmaer hver eneste dag, hver eneste uke hele året igjennom.

Det gjelder svært mange av kommunene våre i nord. Flere forteller meg at de er «ett knepp» unna ROBEK.

For i de små distriktskommunene er ikke den demografiske utviklingen bare en prognose. Den er allerede en realitet.

Unge mennesker flytter ut og andelen eldre øker. Rekrutteringen er krevende og avstandene er store.

Derfor fungerer Hadsel og mange andre distriktskommuner som et slags vindu inn i framtiden.

Og her kommer paradokset:

Fordi de større byene har foreløpig flere unge innbyggere, større fagmiljøer og et sterkere skattegrunnlag, vil bølgen av flere eldre og voksende kostnader treffe dem senere.

Utfordringen er at nasjonal politikk ofte formes ut fra virkeligheten i og rundt de store byene. Dermed risikerer vi å oppdage alvoret for sent.

Kanskje er det nettopp dette som er så lett å overse fra Oslo: Framtiden har allerede kommet til distriktene.

Hadsel står i dag i utfordringer som vil treffe Trondheim, Bergen og Oslo for alvor om ti eller femten år.

Spørsmålet jeg stiller, er derfor:

Skal vi lære av det kommunene i nord allerede står i, og sette inn innsatsen hos dem nå – eller skal vi vente til krisen også treffer storbyene?

Tenk at elleve mennesker satte av en drøy time til meg. For å fortelle om det de lykkes med, men også om dilemmaene, begrensningene og frustrasjonene. Og for å la meg stille alle mine kritiske, rare og nysgjerrige spørsmål.

Den tilliten de viste meg, gjør noe med meg.

De visste godt at jeg som demensaktivist både ønsker å løfte fram det som fungerer, og stille spørsmål ved det som ikke fungerer. Likevel åpnet de døra og lot meg få komme tett på virkeligheten deres.

Det er på tide at de som utformer den nasjonale politikken, åpner den samme døra.

Og at de lytter og lærer, før framtiden treffer hele Norge.