Arne O. Holm mener Et sammenbrudd som kan føre til en økologisk katastrofe

Read in English.

Europa fortsetter å kjøpe russisk gass, samtidig som sanksjonene kan føre til en kollaps i en mye viktigere og evigvarende ressurs, matfatet i Barentshavet.

Forleden varslet den mektige lederen av det føderale russiske fiskeribyrået, Ilja Sjestakov, at Russland forbereder seg på en fiskeripolitisk krig i Barentshavet.

Bakgrunnen er at Norge, i samarbeid med EU, har bestemt at to store russiske rederier, Norebo JSC og Murman Seafood, skal utestenges fra norske farvann. Dette som et svar på sanksjonene mot Russland.

Den norske beslutningen om å utestenge de russiske selskapene ble tatt i juli, og var en oppfølging av EUs vedtak fra i mai i år.

Begrunnet frykt

At Norge brukte tid på å slutte seg til disse sanksjonene var knapt oppsiktsvekkende. Norge fryktet alvorlige konsekvenser for fiskerisamarbeidet med Russland.

Den frykten kan vise seg å være velbegrunnet.

For forleden svarte Russland på utestengelsen.

Svaret er todelt. 

Dels handler det om å utestenge norske fiskefartøy fra russiske havområder. I det ligger det lite dramatikk. Norsk fiske i russisk sone er svært begrenset.

Det store alvoret ligger i at Russland også truer med å skrote fiskeriavtalen med Norge og innføre egne kvoter basert «på nasjonale interesser».

Russland har satt en frist på en måned før tiltakene gjennomføres, men skulle konklusjonen bli som foreslått, er det et varsel om en økologisk katastrofe. 

Det norsk-russiske fiskerisamarbeid har overlevd enhver konflikt mellom øst og vest og regnes som en av de viktigste internasjonale avtaler som regulerer matressurser.

I fellesskap, også under den kalde krigen, har Norge og Russland blitt enig om torskekvoter som har sørget for en levedyktig torskebestand, til glede for hele Europa.

Allerede merkbare

Avtalen sørger ikke bare for mat på europeiske middagstallerkener, men også til ei norsk fiskerinæring som gir bosetning langs hele kysten vår. De siste årene har torskebestanden gått tilbake, og kvotene satt ned.

Også for neste år er det varslet lavere kvoter, og konsekvensene for fiskerinæringa er allerede merkbare.

Nettopp derfor er dette bilaterale forvaltningssamarbeidet av så stor betydning.

Nå står vi altså likevel på terskelen til en fullstendig kollaps for samarbeidet, men også for en av verdens viktigste matressurser. En av de få åpne kanaler mellom øst og vest kan bli stengt, samtidig som vi mister kontrollen og mulighetene til å regulere fisket.

Hvis Russland gjør alvor av sine trusler, risikerer vi at fiske i russisk sone på ung torsk setter en stopper for det bærekraftige skreifisket i norsk økonomisk sone.

Dette må norske myndigheter ha skjønt da sanksjonene ble innført. 

Kanskje, men bare kanskje, er truslene fra det russiske fiskeribyrået tomme. For også russisk økonomi og fiskeri er avhengig av en levedyktig bestand. Men akkurat nå ser det ut som hensynet til en seier i Ukraina trumfer enhver annen tanke i Russland.

Nakketak på Norge

Det vet vi om en måned. Men akkurat nå er det vanskelig å se for seg at Russland trekker truslene tilbake.

Og her står vi overfor et alvorlig paradoks. Hvordan skal vi kunne forsvare en fortsatt storstilt europeisk import av russisk gass, mens sanksjonene kanskje tar livet av torskebestanden.

Omtrent samtidig smalt amerikanske republikanere til mot det norske oljefondet fordi fondet har solgt seg ut av amerikanske selskap som bidrar til det israelske blodbadet i Gaza.

Den storkjeftede og aggressive senatoren Lindsay Graham truer både med økte tollsatser og visumnekt som en konsekvens.

Norske ressurser og selvstendighet som nasjon trues altså både fra øst og vest. 

Noen dager før valget har Donald Trump og Vladimir Putin tatt et kraftig nakketak på norsk økonomi og selvstendighet.