I møte med et USA i stor endring

Sist uke gikk debattrekken High Noon av stabelen i Harstad i regi av Festspillene i Nord-Norge og High North News.

‘Hvordan forstå dagens USA?’ var overskriften for debatten torsdag.

Hva skjer egentlig i USA? Og hva betyr det for oss? Vi inviterer til en debatt med analyser av utviklingen i landet som er vår største allierte, og ser på konsekvensene det har for den sikkerhetspolitiske framtida i nord.

Hovedgjesten, forsvarssjef Eirik Kristoffersen, er tydelig på at det militære samarbeidet med USA står seg godt, samtidig som amerikanerne stiller langt større krav til europeisk egenevne.

– Vi har et veldig godt og tett samarbeid med amerikanske styrker, spesielt på maritim side. Samarbeidet har også blitt sterkere de siste årene. Vi ser at flere amerikanske fartøy deltar i operasjoner utenfor Norge og anløper norske havner, sier Kristoffersen til High North News og fortsetter:

– Samtidig har USA signalisert veldig tydelig at det er tid for et byrdeskifte i Nato; at Europa må gjøre enda mer. I mine møter med amerikanerne blir Norge trukket fram som et av landene som faktisk tar dette byrdeskiftet på alvor, og som har en plan for å styrke forsvaret som det er bred politisk enighet rundt.

Fortsatt Nato-forpliktelse

De neste månedene vil USA foreta en full gjennomgang av sine styrker og baser i Europa, varslet landets krigsminister Pete Hegseth nylig.

Den norske forsvarssjefen har ikke fått signaler om endringer i amerikansk militær tilstedeværelse i Norge.

– Vi har forhåndslagret materiell for det amerikanske marinekorpset i Trøndelag, og ser også at USA investerer i de omforente områdene i Norge, som ved Rygge flystasjon. Per nå ser vi ikke utsikter til endringer i amerikansk nærvær i våre områder, sier Kristoffersen og fortsetter:

– Jeg erfarer også at USA er helt tydelig på sin forpliktelse til Nato, og at amerikanske styrker fortsatt skal stå for strategisk avskrekking i Europa, som i stor grad handler om avskrekking med atomvåpen.

Gjennomgangen av amerikanske militære ressurser i Europa og mulig omdisponering av disse handler om at USA retter større fokus mot Kina og er bekymret for simultane konflikter flere steder i verden, ifølge Kristoffersen.

– USA kan ikke være sikkerhetsgarantisten overalt alltid. Derfor forventer USA at vi skal gjøre mer i Europa. Og den samme beskjeden får også USAs partnere i Midtøsten og Stillehavsregionen.

Forakt for Europa

Det ligger imidlertid mer bak USAs insistering på et byrdeskifte, mener Bård Larsen, historiker i tankesmien Civita.

 – Jeg tror at dette også brukes som et maktmiddel fra USAs side, og at det bunner i en svært dyp forakt for det europeiske prosjektet og den liberale verden. Når visepresident J.D. Vance og krigsminister Pete Hegseth er ute og reiser, merker vi at de har et ideologisk utsyn. De forakter de europeiske nasjonene som er multikulturelle og liberale med rettigheter for kvinner og homofile, sier Larsen.

Han skisserer også hvilket regime det er som har vokst fram i dagens USA.

– Det er et kaotisk regime styrt av en ustabil president med alvorlige personlighetsforstyrrelser. Følgeproblemet er at det republikanske partiet er fullstendig underlagt Donald Trump og hans innfall. Folk må avlegge en uformell lojalitetsed om at de følge han, for eksempel i hans påstander om at det amerikanske valgsystemet er rigget.

Større enn Trump

– Ideologisk sett er det et høyreradikalt regime, og noen vil bruke betegnelsen fascisme. Dette er gjenstand for akademisk debatt, men det er noen fascistiske trekk som kommer til syne: Ekstrem nasjonalisme, personkult, aksept for vold og militarisme, rasering av institusjoner og forakt for svakhet. Vi ser også at Trumps fiender stemples som fiender av staten og fiender av folket, sier Larsen.

Hilde Eliassen Restad, førsteamanuensis i internasjonale relasjoner ved Oslo nye høyskole, deler hans beskrivelse og legger følgende til:

– Prosjektet går på å reversere USA som et multietnisk liberalt demokrati. Det er også viktig å påpeke at dette er større enn Trump. Han kunne aldri blitt valgt som president hvis det ikke hadde skjedd store endringer i det republikanske partiet i utgangspunktet. Det vi ser er i tillegg en høyreradikal bevegelse og trussel som ikke bare er amerikansk, men global, påpeker Restad.

Mulig innvirkning i nord

Hvordan kan så utviklingen i USA påvirke den sikkerhetspolitiske situasjonen i nord? spør debattleder Arne O. Holm.

– USA er fortsatt den primære garantisten for norsk sikkerhet i nord, der vi møter Russland og russerne har sine viktige strategiske våpen. Amerikanske forsvarstopper opptrer profesjonelt, og amerikanske tropper øver som aldri før i Nord-Norge. Så på den militære operative siden har vi ikke sett noen store konsekvenser av at det politiske systemet i USA knaker hardt i sammenføyningene.

Det sier Andreas Østhagen, forskningsleder for hav og Arktis ved Fridtjof Nansens institutt.

– Men spørsmålet er hva som skjer i framtida. I et verst tenkelig scenario velger Trump å trekke USA ut av Nato ut fra et eller annet påskudd, som at allierte ikke hjalp USA i en eller annen konflikt. I et slikt scenario er frykten at Russland kan finne på å utnytte uroen og sårbarheter ved grensen til Nato.

– Samtidig avhenger dette av hva som skjer i Ukraina. Så lenge det er en pågående krig der Russland taper titusenvis av soldater hver uke, er det vanskelig å se for seg at russerne vil åpne en ny krigsfront.

Avhenger av Ukraina-krigen

Østhagen tror dessuten at det er ganske usannsynlig at Russland vil ønske å ta Øst-Finnmark eller Svalbard, og heller vil se større gevinster ved å gjøre framstøt mot eksempelvis Estland, Moldova eller land i Kaukasus.

– Samtidig må vi være i stand til å avskrekke Russland fra å prøve seg på sårbarheter langs hele grensa fra Svalbard til Ukraina. Når det blir fred i Ukraina, må vi følge nøye med på hvordan Russland eventuelt forflytter troppene sine, sier forskeren.

Dette er naturligvis forsvarssjefen obs på.

– Framtida i nord er avhengig av hvordan det går med krigen i Ukraina. I verste fall kan Russland bygge opp styrker nær Norge og Finland på to-tre år. Men det forutsetter en fredsavtale i Ukraina, at russisk krigsøkonomi går for fullt og at alle styrkene i Ukraina kan frigjøres og flyttes på, og det er ikke så sannsynlig. Vi forsvarssjefer vurderer at den generelle styrkeoppbygginga i Russland kan ta opptil ti år, sier Kristoffersen.

Tar økt ansvar i nord

 Per i dag er det heller ingen indikasjoner på at Russland vil angripe Norge, ifølge forsvarssjefen.

– Vi har en veldig profesjonell og god dialog med Russland i nord, som med kystvakten og grensevakten. Det samme gjelder Nordflåten, som vi er i kontakt med angående varsling av øvelser. Det er viktig for Norge å ha kommunikasjonskanaler til Russland for å unngå misforståelser og kunne deeskalere hvis noe uforutsett skulle skje.

Han legger også vekt på at Norge ikke bare bygger opp sin militære egenevne, men også samarbeidet med europeiske allierte i nord både for å avskrekke Russland og møte USAs forventning om byrdeskifte.

– Norge har en garderingsstrategi. USA er fortsatt vår viktigste allierte, men vi skal jobbe enda tettere sammen med Storbritannia, Tyskland og Frankrike, sier han og fortsetter:

– Framover skal vi styrke samarbeidet med Storbritannia og Tyskland om å ha kontroll på de russiske ubåtene som seiler ut fra Kolahalvøya og inn i Atlanterhavet. Vi anskaffer samme type fregatter som britene, og disse er spesialiserte for antiubåtkrigføring. Tyskland investerer også tungt i P-8 maritime overvåkningsfly. Dette viser at Europa tar et større ansvar for byrdefordelinga i Nato og avlaster USA, som har stått for mye av kapasiteten for antiubåtkrigføringen.