Ærlighet varer lengst – også i politikken

Krigene, enten de foregår på slagmarka i Ukraina eller i Midtøsten, har blitt en del av vårt daglige liv.

Ikke uten et dypt alvor. For all del.

På trygg avstand

Men i trygg avstand fra krigens grusomheter, i en konferansesal på ett av Petter Stordalens om lag 250 hoteller, blir krig desimert til en kombinasjon av ei handleliste og en innholdsfortegnelse over våpenlagre og våpentyper.

Men for innledningsvis, for å unngå en mulig misforståelse. Konferansen jeg nettopp har vært både deltaker og aktør på, Arctic Security Conferance, i regi av Fritjof Nansens institutt (FNI), var imponerende grundig og aktuell. I tillegg et nødvendig bidrag til å forstå krigens teater enten det utspilles på slagmarka eller gjennom hybride trusler.

Det siste har for lengst nådd også oss, og brakt oss bakveien, om du vil, inn i krigen.

Allerede i 2025, under framleggelsen av Norges første nasjonale sikkerhetsstrategi, var statsminister Jonas Gahr Stør forbilledlig klar da han uttalte at vi måtte være forberedt på krig.

Det er et drøyt år siden, et år hvor de hybride angrepene har blitt nesten dagligdags. De gjør det for å skape frykt og usikkerhet, de hybride truslenes egentlig hensikt.

Statsministerens uttalelse fra mai 2025 åpnet for en debatt vi likevel ikke fikk.

Det han oppnådde, for å bruke et ord jeg knapt vet om finnes, var å dagligfisere krigen.

Et gigantisk våpenkappløp

Det vi ikke fikk, i likhet med store deler av Europa og USA, var en ærlig diskusjon om konsekvensene det har for vårt daglige liv. Ikke minst det liv som leves i nord.

Les også

Ukrainsk droneangrep rammer kjernen av Russlands arktiske gassproduksjon

Utgiftene til krigens handleliste skal hentes et sted. Et gigantisk våpenkappløp skal finansieres med penger vi ikke hadde da Russland angrep Ukraina.

I tillegg settes våre demokratiske prinsipper på prøve. Redskapene som skal forsvare oss mot hybride trusler handler, blant annet, om økt overvåking og redusert bevegelsesfrihet.

I Norge, hvor krigens kostander forsøkes skjult i et oljefond, handler diskusjonene stort sett om alt annet et krigens kostnader for vår velferd og de demokratiske utfordringene vi står overfor.

I stedet for å diskutere for grundige diskusjoner om hvordan vi kan styrke sivilsamfunnene i nord, sivilsamfunn som vårt Forsvar, vår industri og vår olje- og gassproduksjon er avhengig av, piskes vi inn i en diskusjon om prisen på strøm og bensin.

Eller, som jeg innrømmer har blitt min kjepphest, en skipstunnel på Vestlandet.

Vi jubler med rette over en vellykket rakettoppskyting fra Andøya, slik at vi kan utfordre det høyst problematiske i at den antidemokratiske amerikaneren Elon Musk har et tilnærmet satelittmonopol. Men så glemmer vi tilsynelatende at vertkommunen Andøya er av mange kommuner i nord som står på den såkalte Robek-lista.

Ei liste over kommuner satt under statlig administrasjon fordi de er ute av stand til å styre seg selv.

Vi jubler

Vi jubler over Kongsbergs Satellite Service internasjonale suksess på Svalbard, men ser forbi det faktum om at de må ta ned ambisjonene fordi de ikke lenger klarer å rekruttere tilstrekkelig kompetanse, blant annet på grunn av boligmangel i Longyearbyen.

Les også

Tromsø og Nord-Norge må slutte å vente på Forsvarets forskningsinstitutt

Nils Håheim-Saers

Vi har utstyrt oss med en arktisk hovedstad, Tromsø, Nord-Norges største by og en spydspiss i den internasjonale fortelling om nord, som i dag, i likhet med Andøy, seiler inn på Robek-lista og de neste årene må bruke kreftene på alt annet enn internasjonal promotering.

Kreftene skal i stedet brukes på å kutte i kultur og fritidstilbud til neste generasjon.

Ute i Europa, hvor det ikke finnes oljefond, er krigens pris langt mer synlig. Vår nabo Finland sliter med rekordhøy arbeidsledighet og underskudd på statsbudsjettet.

I Tyskland seiler det Putinvennlige AfD opp som valgvinner i en av delstatene.

I USA har demokratiet kollapset og erstattet av en alvorlig sinnsforvirret president.

Et tydelig Canada

Canada er at av landene som til de grader kjenner på konsekvensene av at den verdensorden vi i noen tiår trodde på, er satt ut av spill.

På nesten oppsiktsvekkende vis har landet stått opp mot Donald Trumps økonomiske krigføring i form av gigantiske tollsatser. Landets motsvar vil få betydelige økonomiske konsekvenser for den jevne canadier, noe som er tydelig kommunisert fra landets politiske ledelse.

Men kanskje er det denne tydeligheten som gjør at flere meningsmålinger viser at et overveldende flertall støtte mottiltakene, på tross av de personlige kostnadene.

Jeg forstår utfordringene som følger av pumpeprisene. Også når forklaringen på de høye prisene skyldes den sinnsforvirredes angrep på Palestina og Iran.

Frankrikes utenriksminister:

– Utenkelig at noen kan true Europas sikkerhet

Det er heller ikke velgernes skyld at bensinpriser blir viktigere enn mindre synlige konsekvenser for velferdsstatens overlevelse i en krigsøkonomi.

Et politisk valg

Men det er et rent politisk valg å bidra til å redusere alvoret til en dans rundt bensinpumpa.

Til å insistere på at det er mulig å plastre et hvert sår som krigen påfører oss, i stedet for i ærlighetens navn å ta fatt på de store utfordringene vi står overfor dersom krigene fortsetter.

Også de konsekvensene som fortsatt venter på å skje.