Hemmelighold gjør oss sårbare – ikke tryggere

12. mars kom et tog med rundt 100 simulerte krigsskadde fra Finland til Narvik. Pasientene ble prioritert etter skadegrad, behandlet og transportert videre av sivile og militære aktører.

Øvelsen skulle stressteste systemet og avdekke sårbarheter i totalforsvaret og den nasjonale helseberedskapen.

Gikk tom for blod

Øvelsen lyktes i å avdekke sårbarheter. Blant annet gikk blodbanken ved Universitetssykehuset (UNN) i Narvik tom for kriseblod etter halvannen time.

Samtidig var nye pasienter ventet daglig, og det samlede antallet hardt skadde ville blitt langt høyere enn de 100 som deltok i pasientmottaket.

Dette er viktig kunnskap og en skremmende sårbarhet som først ble offentlig kjent gjennom en artikkel i fagbladet Bioingeniøren.

Nå er en felles evalueringsrapport fra Narvik kommune, Helse nord, Forsvarets sanitet og Nord-Hålogaland heimevernsdistrikt (HV) 16 unntatt offentlighet i sin helhet. Begrunnelsen er at rapporten beskriver sårbarheter som kan utnyttes før de blir lukket.

Begrunnelsen skal tas på alvor. Men valget står ikke mellom å publisere alt og å skjule alt.

Krever konkrete vurderinger

Hovedregelen i offentlighetsloven er at forvaltningens dokumenter er offentlige. Unntak må ha hjemmel. Dersom nasjonale sikkerhetsinteresser brukes som begrunnelse, åpner loven for å skjerme opplysninger når det er påkrevd av hensyn til nasjonal sikkerhet eller forsvaret av landet.

Det avgjørende er at loven åpner for å unnta opplysninger – ikke nødvendigvis hele dokumenter.

Det må foreligge en reell fare for skadevirkninger. Det er ikke tilstrekkelig å vise generelt til sikkerhet, forsvar eller en uspesifisert fare for at informasjon kan utnyttes. Forvaltningen må vurdere hvilke konkrete opplysninger som kan skade sikkerhetsinteressene dersom de blir kjent.

High North News og Festspillene i Nord-Norge:

Hva vi kan lære av Finland? Om myter, sannheter og samarbeid med vår nordiske nabo

Når enkelte opplysninger lovlig skjermes, er utgangspunktet at resten av dokumentet skal offentliggjøres. Hele dokumentet kan bare unntas dersom vilkårene i offentlighetslovens paragraf 12 er oppfylt.

For rapporten etter helseberedskapsøvelsen er det derfor ikke nok å si at opplysningene «henger tett sammen». Forvaltningen skal også vurdere merinnsyn.

Offentliggjort tema, ikke funn

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har offentliggjort en overordnet oppsummering av erfaringene fra øvelsen. Den omtaler blant annet utfordringer knyttet til personell, forsyninger, transport, drivstoff, samband, informasjonsdeling og prioritering mellom sivile og militære behov.

Men oppsummeringen forteller ikke hva som sviktet i samarbeidet, og kan ikke erstatte en offentlig evaluering av samhandlingen mellom sektorene.

For å forstå sårbarhetene må offentligheten få vite hvilke sektorer som er berørt, hvordan de er avhengige av hverandre, og om problemene skyldes uklart ansvar, manglende myndighet, utilstrekkelig kapasitet eller sviktende planverk.

Beskytter sektor, ikke samfunn

Dette handler om mer enn praktiseringen av offentlighetsloven. Det handler også om hvordan Norge er organisert.

Norsk forvaltning bygger på sektorprinsippet, der hvert departement og hver etat har ansvar for sitt fagområde – både til daglig og under kriser. Prinsippet gir tydelige ansvarslinjer, faglig spesialisering og nærhet mellom beslutningene og fagmiljøene. Det er en styrke.

Men prinsippet har også en bakside. Hver sektor må prioritere sine egne mål, budsjetter, ressurser og risikoer. Problemer som går på tvers av sektorene, kan bli skjøvet mellom dem eller nedprioritert fordi kostnaden må tas ett sted, mens gevinsten oppstår et annet.

Flere offentlige utredninger har pekt på denne svakheten: at sektorprinsippet kan gjøre det vanskeligere å håndtere kriser som krysser sektorgrensene.

Utvalget som utredet den nye sikkerhetsloven viste til samvirkeproblemer som følge av sterk sektorstyring. Forsvarskommisjonen advarte mot at ingen nødvendigvis tar ansvar for helheten, og at problemer kan bli nedprioritert når de ligger utenfor den enkelte sektors ansvarsområde.

Totalberedskapskommisjonen etterlyste sterkere samarbeid, bedre informasjonsdeling og mer felles planlegging mellom myndigheter, næringsliv og frivillige aktører.

Helseberedskapsøvelsen i Narvik avdekket utfordringer som går på tvers av sektorer og ansvarsområder. Men når hele rapporten hemmeligholdes, får ikke offentligheten vite hvilke svakheter som er funnet, hvem som skal rette dem, eller om tiltakene faktisk blir gjennomført.

Statsviter Samu Paukkunen:

Advarer om sprekker i den nordiske fronten mot Russland

Uten innsyn og en tydelig plan for oppfølging kan resultatet bli at sektorene skjermes mot offentlig kontroll, mens samfunnet bare må stole på at problemene blir løst.

Spørsmål som noen vil slippe

Blodberedskap handler ikke bare om blodbanken eller sykehuset. Den er avhengig av blodgivere, personell, laboratoriekapasitet, utdanning, transport, lagerhold, forsyningslinjer, militære behov og kommunale tjenester.

Samtidig må den ordinære helsehjelpen opprettholdes mens et stort antall krigsskadde behandles.

Transportberedskap handler heller ikke bare om transportsektoren. Den er avhengig av drivstoff, veier, havner, jernbane, sjåfører, verksteder, private leverandører og prioritering mellom sivile og militære behov.

Ingen av aktørene kan løse disse utfordringene alene.

Når den felles evalueringen holdes hemmelig, kan ikke offentligheten kontrollere hvilke funn sektorene følger opp, eller hvor raskt det skjer. Dersom ansvaret faller mellom departementer, direktorater, helseforetak, kommuner eller etater, kan det også bli uklart hvem som skal etterspørre framdrift.

Åpenhet bringer flere inn i rommet: folkevalgte, fagmiljøer, frivillige organisasjoner, næringsliv, forskere, pasientorganisasjoner, medier og publikum.

De kan stille spørsmål som ikke nødvendigvis blir stilt internt: Hvem eier problemet? Hvem skal betale? Når skal det være løst? Og hvem kontrollerer at det skjer?

Lærdommen etter 22. juli

Gjørvkommisjonen konkluderte med at svikten 22. juli blant annet skyldtes for liten evne til å lære av øvelser.

Kommisjonen pekte også på at organisasjoner kan vegre seg mot grundige evalueringer og deling av negative erfaringer av frykt for at svakheter skal bli avdekket.

Også Riksrevisjonen har påpekt mangler i læringen etter øvelser og hendelser. En rapport som bare sirkulerer i lukkede kanaler er ingen garanti for at lærdommen blir omsatt i handling.

Ny svensk Arktis-strategi:

– For Sverige er evnen til å operere på og fra Nordkalotten en prioritet

Den finske modellen

Finland har departementer og sektorer med hvert sitt ansvar, som i Norge, men de er koblet sammen i en felles beredskapsmodell.

Stat, næringsliv, organisasjoner og befolkning skal ha en felles situasjonsforståelse. De skal vite hva de skal gjøre, hva de er avhengige av, og hvordan de skal samarbeide når samfunnet blir satt under press.

Beredskapen planlegges som en helhet, med en felles forståelse av hvilke funksjoner samfunnet ikke kan klare seg uten.

Også i Finland holdes opplysninger tilbake dersom offentliggjøring kan skade sikkerheten. Forskjellen er at beredskap ikke behandles som et internt anliggende for staten, men som et felles ansvar der også innbyggerne har en viktig rolle.

Den norske Totalberedskapsmeldingen bygger på mye av den samme tankegangen: Hele samfunnet skal bidra, og myndighetene skal bli bedre til å samarbeide og forstå hvordan sårbarheter i en sektor kan ramme andre.

Men Norge henger etter Finland, både kulturelt og organisatorisk.

Skal vi nærme oss den finske modellen, må kommuner, næringsliv, organisasjoner og innbyggere få nok kunnskap til å forstå risikoen og bidra til løsningene.

Samfunnet må fungere

Under en pandemi kan redusert aktivitet og kontakt være nødvendige virkemidler. I krig, konflikt og alvorlige sammensatte kriser er oppgaven i stor grad den motsatte: Samfunnet skal fortsette å fungere.

Sykehusene må behandle både ordinære pasienter og krigsskadde. Transporten må gå. Mat, medisiner, energi og kommunikasjon må være tilgjengelig.

Kommunene må levere tjenester, bedriftene må holdes i gang, og befolkningen må vite hva som forventes.

Dette krever mer enn hemmelige planer i departementer og direktorater. Det krever en felles situasjonsforståelse og en befolkning som forstår hvor og hvorfor tiltak er nødvendige.

Tillit bygges når myndighetene erkjenner problemer, forklarer hva som skal gjøres, plasserer ansvar og viser handling.

Stortingsrepresentant Bent-Joacim Bentzen (Sp):

– Bekymret for utviklingen i anleggsbransjen

Offentliggjør læring, skjerm detaljer

Det bør lages en ugradert versjon av rapporten fra helseberedskapsøvelsen under Cold Response i Narvik.

En overflatisk oppsummering om at øvelsen var nyttig, at rolleforståelsen må styrkes, og at samarbeidet må forbedres, er ikke tilstrekkelig.

Offentligheten bør få vite hvilke hovedområder som sviktet, hvilke sektorer som er berørt, hvilke avhengigheter som ble avdekket, hvilke tiltak som er besluttet, hvem som har ansvar, og når tiltakene skal være gjennomført.

Det bør også etableres et fast tverrsektorielt forum som følger opp rapporten og offentliggjør regelmessige statusoppdateringer. Behovet for hemmelighold bør vurderes på nytt etter hvert som sårbarhetene lukkes.

Hemmelighold må ikke bli en erstatning for handling.

Sårbarhetene blir ikke mindre fordi færre kjenner til at de finnes. De overordnede problemene må synliggjøres for dem som skal bevilge penger, utdanne personell, bygge lagre, inngå avtaler, organisere transport, gi blod og holde samfunnet i gang.

Den virkelige sikkerhetsrisikoen er ikke at offentligheten får vite at beredskapen har svakheter.

Risikoen er at de blir stående uløst.