Når støyen fra dieselbrølet overdøver innestemmen fra Svalbard og Finnmark

Under den såkalte borgfreden mellom de politiske partiene fikk riktignok Svalbard spille en hovedrolle i nyhetsbildet noen dager. Et statseid russisk skip ble tatt i arrest i den russiske gruvebyen Barentsburg. En juridisk sett ganske ordinær operasjon, men likevel spektakulær i geopolitisk forstand.

Strategisk beliggenhet

Den handlet ikke om situasjonen for innbyggerne i Longyearbyen, men var samtidig en nyttig påminnelse om Svalbards helt spesielle posisjon i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Det har innbyggerne på Svalbard til felles med befolkningen i Øst-Finnmark.

De deler både en svært strategisk beliggenhet i tillegg til en ikke ubetydelig geografisk avstand til politiske beslutningstakere. Ikke rart da at de peker på hverandre i jakten på løsninger som skal sikre en stabil bosetning og forutsigbare rammebetingelser for folk og næringsliv.

I Finnmark har Kirkenes næringsforening i samarbeid med Orion kartlagt effekten av ytre påvirkning de siste årene. Allerede etter Russlands annektering av Krim i 2014 traff effekten av sanksjonene Kirkenes, som fram til det hadde betydelige økonomiske inntekter gjennom ulike former for handel og grensesamarbeid med Russland.

Vilje til omstilling

Så fulgte covid-pandemien med ytterligere restriksjoner på handel og reisevirksomhet. Russlands fullskalainvasjon av Ukraina strammet skruen ytterligere. På toppen av dette en kraftig nedgang i fiskerikvotene som traff kystsamfunnene.

Det hører også med at Sydvaranger gruve noen år tidligere hadde gått konkurs.

Alt dette analyseres i rapporten fra Orinor og Kirkenes næringsforening. Bildet som tegnes viser et samfunn med sterk vilje til omstilling i kombinasjon med synkende folketall og begrenset vilje og tro på private investeringer.

Også på Svalbard bekymrer Lokalstyret seg for framtida. Gjennomsnittlig botid er redusert til 3,5 år, og 20 prosent av befolkningen skiftes ut hvert år.

– Vi mister kompetanse, kontinuitet og mennesker som kunne tatt større ansvar i lokalsamfunnet, sier lokalstyreleder Terje Aunevik til Svalbardposten.

I tillegg til å dele noen av de samme utfordringene, står både Svalbard og Øst-Finnmark øverst på lista over prioriterte områder i skiftende regjeringers nordområdepolitikk.

Militær muskelkraft

Ser man et øyeblikk vekk fra militær muskelkraft er befolkningen i disse områdene nasjonens fremste sikkerhetspolitiske virkemiddel.

På Svalbard mener lokalstyret at lav skatt ikke lenger er et tilstrekkelig virkemiddel for å holde på folk. De ønsker seg noen av de samme ordningene som finnes i Finnmark og deler av Nord-Troms, som nedskriving av studielån, gratis plass i barnehage og SFO og beboerrabatt på fly. På fastlandet er det innført en makspris på fly.

I likhet med Kirkenes, har også Longyearbyen mistet gruvedriftens stabiliserende kraft.

I Finnmark, hvor disse ordningene er innført, har mange lenge ønsket seg samme skattenivå som på Svalbard som et av tiltakene.

Les mer

Russisk skip arrestert på Svalbard: – Svalbardtraktaten gir ikke immunitet

At det denne gangen snakkes med det jeg kaller innestemme bør ikke forlede nasjonale beslutningstakere til ikke å ta advarslene på alvor. Få vet bedre hvor skoen trykker enn de som har den på.

Dyrker konfliktene

Så er det noe med politikkens behov for å dyrke konfliktlinjene for at noe skal skje.

I nordområdepolitikken, hvor det er stor grad av enighet, skjer det lite.

I spørsmålet om drivstoffavgifter var det kraften i den politiske uenigheten som forrige gang tvang fram et avgiftskutt. Det gjenstår å se om det samme skjer denne gangen.

Det flytter uansett effektivt oppmerksomheten bort fra de store utfordringene i utviklingen i nord.