Arne O. Holm mener Kongens svalbardbesøk var viktig av helt andre grunner en norsk suverenitet

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Er det noen grunn til det? 

Tja.

Det er en markering av at Svalbard er norsk land, selvfølgelig. Men ikke en nødvendig markering. Det hersker ingen internasjonal strid om norsk suverenitet på dette arktiske paradiset.

Bensin på bålet

Heller ikke fra russisk side, bortsett fra noen slengere fra ekstremister som benytter enhver anledning til å helle bensin på bålet.

Det er ingen uenighet om at den sikkerhetspolitiske situasjonen i Arktis og nordområdene er anspent, for å si det forsiktig. Men vi trenger ikke gjøre det verre enn det er.

Bakteppet for kilometervis av spaltemeter med nyhetsanalyser og radio- og TV-innslag om Kongens besøk på Svalbard er Trumps angrep på Grønland. 

Men det er en helt annen historie enn den om en norsk konge på tur langs sitt eget lands yttergrenser. 

Strømmen av kongelige og statsoverhoder til Grønland er et svar på og en demonstrasjon mot amerikansk imperialisme. Også når den franske presidenten, Emmanuel Macron, slenger innom Grønland, er det for å sette et slags skap på plass. Et europeisk felles-skap.

I likhet med Grønland er Svalbard av stor strategisk betydning. Men i motsetning til Grønland, som en del av Kongeriket Danmark, er ikke den norske suvereniteten på Svalbard under press.

Det er grunn til å minne om det. 

Sveipet innom Svalbard

For akkurat nå tyter det ut svalbardkompetanse fra alle kriker og kroker. Skjønt, kompetanse. Det holder å ha sveipet innom Longyearbyen et par døgn, eller funnet fram til Spitsbergen på Google Maps, for å løfte Kongens besøk til en historisk nødvendig suverenitetsmarkering.

Nærmest fullstendig under radaren går et par langt mer betydningsfulle besøk på Svalbard. Både forsvarssjef Eirik Kristoffersen og sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter i nord, Rune Andersen, har begge nylig besøkt Svalbard. Rune Andersen bare ei uke før kongen. I uniform.

Dette, om noe, er en forsterket beskjed til Russland om at Svalbard ikke bare er norsk. Det er også Nato-land. Hvordan det vil utspille seg i en tenkt militær konflikt på 78 grader nord, vet vi lite om. Men det er en tydelig beskjed om at Norge og Nato er til stede, også militært.

De er der hele tida, om ikke alltid like synlig, som Rune Andersen uttrykte det i et intervju forleden.

Det er ingen grunn til å betvile det.

Er så kongens besøk uten betydning?

Absolutt ikke.

Men betydningen er først og fremst indremedisinsk.

Det er en beskjed til resten av Norge om at nordområdene, inkludert Svalbard, er noe ganske annet enn bygdene rundt Mjøsa. Men kanskje enda viktigere, en beskjed til de som bor i Longyearbyen og som hver dag ivaretar norsk suverenitet, om at de blir sett.

Det er en hyllest til gruvearbeiderne som gjennom drøyt hundre år la grunnlag for det som etter hvert ble et familiesamfunn, men som om noen dager er historie. Det er en hyllest til en traktat som i 100 år har overlevd de fleste internasjonale traktater.

Mislykket politikk

Og det er samtidig en påminnelse om at Norge er i ferd med å mislykkes med noe som har vært en overordnet ambisjon i flere år, å øke andelen nordmenn på Svalbard. Strategien som ble valgt, tydeligst demonstrert ved å frata utlendinger stemmerett, var dømt til å mislykkes.

Og har så langt mislykkes.

Akkurat det poenget pirket ikke kongen i. Han innleder som kjent sine nyttårstaler med «kjære landsmenn». Og da mener han oss alle.

Ingen jeg har snakket med peker på en løsning etter at den «norske» næringa, gruveindustrien, ble avviklet.

Kongens besøk på Svalbard er heller ikke noe nytt. Den norske kongefamilien drar stadig på tur til Svalbard, også privat. Og så sent som i 2013 fikk kongen et svært område på Nordaustlandet, ei av øyene som til sammen utgjør Svalbard, oppkalt etter seg. Harald V land.

I samme nabolag finner vi Gustav Adolf Land, svensk konge i 1950, og Prins Oscars Land, svensk-norsk konge fra 1872 til 1905. 

Svalbardkartet er full av konger, keisere, jarler og andre geistlige.

Selv om de færreste av disse noen ganger satte sin fot på Svalbard.

I motsetning til Kong Harald.