Lokalmat som beredskap?

Arktis er ikke lenger en geopolitisk randsone, det er kjernen i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. Russlands invasjon av Ukraina og økt militær aktivitet i nordområdene tvinger fram en debatt om hva beredskap egentlig betyr for folk som bor her. I den debatten glemmes ett grunnleggende spørsmål:

Hva vil vi spise når forsyningslinjene sørfra svikter?

Større sårbarhet

Antall jordbruksbedrifter i Norge falt med om lag 13 prosent mellom 2015 og 2025. Samtidig er brukene som er igjen, større, mer spesialiserte og mer avhengige av importerte innsatsfaktorer.

I Nordland er dette særlig tydelig. Fiskerbonden som drev med husdyr, fiske og fangst var ikke bare en produsent, men selve grunnfiguren i kystøkonomien. I dag er denne figuren nærmest borte. Effektiviteten har vi betalt for med sårbarhet:

Når færre produsenter står for større mengder, blir konsekvensene av ethvert brudd i verdikjeden tilsvarende større. Vi legger alle eggene i færre kurver og gjør hver kurv vanskeligere å bære.

Det finnes også en kostnad som ikke synes i noe driftsregnskap. Når gårdsbruk legges ned og avstandene øker, rakner de uformelle nettverkene der kunnskap om lokale jordforhold, mikroklimaer og fôrressurser ble overført mellom naboer og generasjoner. Slik kunnskap lever i praksis og samtale.

Når den først er borte, lar den seg ikke rekonstruere ved hjelp av en håndbok.

Fra tradisjon til beredskap

Nordland blir Europeisk matregion 2028. Det er en anerkjennelse av unike matressurser og en levende mattradisjon. Europeisk matregion 2028 skal være mer enn en tittel for reiselivet. Det er en ramme for et politisk krevende spørsmål: Hva gjør vi for at denne maten faktisk skal produseres og foredles lokalt, ikke bare feires?

Nordland fylkeskommune, kommuner og forsvaret er blant de største matkjøperne i regionen. I dag går mesteparten av pengene til sentraliserte grossistløsninger der lokale produsenter i praksis ikke kan konkurrere. Det trenger ikke være slik.

Nye endringer i anskaffelsesregelverket gir et større handlingsrom til å kjøpe mer lokalt. Her er det to elementer som jeg tror vil være sentralt for å øke andelen kjøpt lokalmat; 1) Del opp anbud i produktkategorier så lokale aktører kan konkurrere og 2) Tilrettelegge for innvesteringer på gårdsnivå for produksjon av lokalmat.

Les også

Bønder i Arktis presses fra flere kanter: – Det er mange ting som gjør oss sårbare

På denne måten kan mer av verdiskapningen bli igjen hos gårdbrukeren, og produksjonen bli mindre sårbar mot brudd i verdikjeden.

Beredskap bygges i fredstid

Merkostnaden ved å prioritere lokal mat i fredstid er minimal sammenlignet med kostnaden ved å mangle lokale produsenter når det virkelig går galt. Beredskap er billigere å bygge enn å reparere.

Et valg Nordland må ta nå

Nordland er ikke et gjennomsnittsfylke i norsk matsammenheng. Regionen har råvarene, mattradisjonene og, ikke minst, aktørene som allerede arbeider for å gjøre kortere verdikjeder til virkelighet. Det som mangler, er at det offentlige tar sin del av ansvaret.

Strukturrasjonaliseringen tømmer gradvis landsdelen for bønder og for den stedbundne kunnskapen de bærer med seg.

Europeisk matregion 2028 gir et vindu til å snu noe av denne utviklingen, ikke gjennom symbolpolitikk, men gjennom bevisste innkjøpsvalg, oppdelte anbud og reelle partnerskap med dem som allerede bygger det mat systemet vi trenger. Det krever ikke nye lover.

Det krever politisk vilje til å stille ett enkelt spørsmål ved neste anskaffelse av mat: Hva kan vi kjøpe lokalt, og hva er vi villige til å betale for at det fortsatt skal finnes noe å kjøpe lokalt når det trengs?

Nordland er en region i Arktis, med Russland som nabo og en infrastruktur sårbar for brudd, på denne måten er spørsmålet om lokalmat ikke lenger bare et spørsmål om god matpolitikk. Det er sikkerhetspolitikk. Med dette mener jeg at tiden er overmoden for å se på muligheten for økt offentlig innkjøp av lokalmat.