meninger
Arne O. Holm mener:
Det finnes ei løsning for Nussir. Den ligger i Tromsø, hvis man vil
Kommentar: Nesten 20 år etter at Øystein Rushfeldt startet arbeidet med å åpne ei kobbergruve i det som den gang het Kvalsund kommune, stormer det igjen rundt selskapet. Angrepene er en kombinasjon av sikkerhetspolitikk og generell motstand mot gruvedrift. Men det finnes en løsning.
Dette er et debattinnlegg, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Alle meninger er forfatterens egne.
Skreller man bort motstanden mot gruvedrift, gruva har etter 18 år fått de nødvendige konsesjoner og er ønsket av dagens vertskommune, Hammerfest, står vi igjen med mulige geo- og sikkerhetspolitiske konsekvenser av de forestående salget.
Berettiget oppsikt
Det har vakt berettiget oppsikt og blitt stilt kritiske spørsmål ved at gruva selges til et selskap styrt av en russer, med eiere med selskapsadresse i det lukkede skatteparadiset Cayman Island. Legg til at et av styremedlemmene, Mike Pompeo, var en av de absolutt mest nasjonalistiske haukene i Donald Trump første presidentperiode.
Å stille spørsmål ved de sikkerhetspolitiske konsekvensene av å selge strategiske viktige mineraler ut av nasjonal kontroll, er både nødvendig og riktig. Jeg har selv i en kommentar stilt spørsmål ved fornuften i at en så kontroversiell eierkonstruksjon rykker inn i den arktiske gruveindustrien.
Problemet oppstod imidlertid lenge før russeren Artem Volynet og det russisk-britiske selskapet AMC la 2,3 milliarder kroner på bordet for å kjøpe gruva. Ei gruve som i tillegg til mange tiår med kobberproduksjon, også inneholder andre verdifulle og strategisk viktige metaller.
Mot stupet
Fraværet av privat og offentlig investeringsvilje styrer Finnmark fylke sakte mot stupet. Viljen til å sette private pengene i industriell virksomhet i et fylke på grensa til Russland, som ikke lenger klarer å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft, en skakkjørt kommuneøkonomi, et strømnett og et helsevesen som ikke klarer å levere, er naturlig nok ikke til stede.
Strategien er bare et stykke papir.
Ganske særlig fordi staten ikke går foran og baner vei,
I Kirkenes ber de nye eierne om statlige tilskudd på 400 millioner kroner for å kunne starte ny gruvedrift i A/S Sydvaranger. Slik håper de å tiltrekke seg nødvendig privat kapital, nasjonal eller internasjonal.
Kjøperne av Nussir betaler 2,3 milliarder kroner, og kan forvente en superprofitt dersom gruva leverer det den lover. Ingen andre la inn bud, og den norske stat var uinteressert.
Situasjonen som har oppstått viser at den norske såkalte mineralstrategien i realiteten er et stykke papir, og papir flytter ikke gråberg i ei gruve.
Statlig fond
Mens dette skjer har staten etablert et statlig fond i Tromsø med en forforvaltningskapital på 15 milliarder kroner, kanskje så mye som 30 milliarder dersom det blir en suksess.
Det finnes altså statlig investeringskapital i nord, og man kunne lett tro at dette var et ledd i å styrke nordnorsk industri og næringsliv.
Men fondet, som er eid av Folketrygdfondet, har et helt annet formål. Det skal kun investere i mindre børsnoterte selskaper i Norden. At det er plassert i nord gir overhodet ingen industriell effekt for landsdelen.
Med et annet mandat kunne fondet tatt eierskap i både Nussir og Sydvaranger, og fortsatt sittet igjen med en forvaltningskapital på drøyt 12.5 milliarder kroner.
Slik ville vi ivaretatt nødvendige sikkerhetspolitiske hensyn, tatt nasjonal kontroll over strategiske mineraler, og investert i arbeidsplasser og kompetanse i Finnmark.
Kinderegg
Et politisk og industrielt kinderegg.
Gir overhodet ingen industriell effekt i nord.
Men i stedet jobbes det nå på spreng i Næringsdepartementet for å kunne garantere at de nye eierne av Nussir ikke representerer et brudd med nasjonal sikkerhet.
Klarer ikke regjeringa det, kan et flertall på Stortinget stoppe salget av Nussir, og gruva rykker tilbake til start, uten mulighet til å levere produkter som det samme stortingsflertallet mener er avgjørende for Europas framtid.
Gjennomføres salget vil Nussir garantert på nytt havne på næringsministerens bord en gang i framtida. Internasjonale investeringsfond har en kortsiktig horisont for sine investeringer. På et tidspunkt vil de ta profitt og selge seg ut, og slippe nye eiere inn.
Som igjen vil åpne opp for en diskusjon om hvor det ble av den norske mineralstrategien.
For ikke å nevne vår nasjonale beredskap.
Det ligger ei løsning i Tromsø, hvor det finnes statlig kapital som kan settes i ordentlig arbeid.
I stedet for å plukke aksjer i småselskap på børsen i Stockholm.