meninger
Arne O. Holm mener:
Bodø «Ny by – ny flyplass»: Har begravelsen funnet sted i stillhet?
Kommentar: De skulle bygge en helt ny by. Slagordet «Ny by – ny flyplass» lyste fra reklametavler. Ambisiøst og samtidig kontroversielt. Et nordområdeprosjekt. Det skulle være smart, grønt og helt i verdensklasse. Så banket Forsvaret på.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg blar meg gjennom dokumentene som beskrev Bodøs hårete mål etter et knusende militært nederlag tilbake i 2012. Et massivt stortingsflertall, Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakten, bestemte seg for å flytte hovedbasen for kampfly fra Bodø til Ørlandet.
Nederlaget
Nederlaget, med etterfølgende nødvendig sutring og sorg i Bodø, ble gradvis og gjennom hardt arbeid snudd til nye muligheter. Gjennombruddet kom noen år senere. Tvangsflyttingen ble startskuddet til en helt ny by på den gamle tomta.
En kraftprestasjon, til irritasjon for andre som kjempet om statlig støtte til investeringer i nord.
Kampflybasen ble flyttet før Russland første gang angrep Ukraina, i 2014. Da de første spadetakene på den nye flystripa ble tatt, i 2023, var fullskalainvasjonen et faktum. Flyttingen av flyplassen skulle frigi arealer tilsvarende dagens sentrum Bodø.
Prosjektet er ikke begravd, men står billedlig sagt med en fot i grava dersom sammenligningsgrunnlaget er de flagrende reklamebannerne noen av oss fortsatt husker.
Når Forsvaret vender tilbake.
For etter å ha slamret døra igjen for kampflybasen i Bodø har Forsvaret vendt tilbake og krever sin rett. Beslutningen om å legge Natos nye luftkommandosenter, CAOC, på flyplassen endrer de sivile ambisjonene betydelig. Arealet krymper, også på grunn av sikkerhetssone og støykrav.
Folkerettens krav om at sivile hensyn skal tas når nye militæranlegg bygges ble raskt fightet til side av jurister i Forsvarsdepartementet.
Ikke forbud
Det eksisterer ikke noe forbud mot en lokalisering i sivilsamfunnet, bare en bønn om å vurdere konflikten mellom det sivile og det militære. I krigens retorikk er en militærbase et legitimt bombemål. Uansett hvor den ligger.
Også selv om tilfluktsrom og andre deler av den sivile beredskapen har et større etterslep enn det svenske herrestafettlaget under de Olympiske vinterlekene.
De materielle konsekvensene av krigen spiser også av andre arealer. Som for eksempel den eksplosive veksten i datalagre. Moderne krigføring er ikke ubetydelig kunde av datalagre som sluker strøm og industriområder i konkurranse med sivil industri.
Et større etterslep enn det svenske stafettlaget.
I det lengste skjermes den sosiale velferden. Men det er bare midlertidig. Over hele Europa endevendes statsbudsjettene på jakt etter penger til våpen og militære styrker. I tida etter den kalde krigen ble det investert tungt i velferd og det sivile samfunnet, mens andelen som gikk til forsvar sank. Nå snus pengestrømmen.
To av Natos forsvarssjefer, de som sitter på de største pengesekkene, tyske Carsten Breuer og britiske Richard Knighton, advarte forleden i en rekke internasjonale aviser om det som venter oss.
– Veien videre krever mot og en ærlig samtale med våre borgere, er deres tunge appell.
Appell om åpenhet
Generaler meler ikke bare nasjonenes kake, men også sin egen. I rekken av militærstrategiske argumenter står likevel appellen om åpenhet som et tydelig signal til politikere med makt til å bestemme.
Beslutningen om å legge Natos lufthovedkvarter i sentrum eller nærheten av Bodø sentrum, består ikke denne testen. Kanskje var det den eneste mulige beslutning.
Men et markant og overveldende politisk flertall i kommunestyret må ikke forveksles med nødvendig åpenhet og inkludering av byens befolkning når tunge militære avgjørelser skal tas.
De færreste av oss henger rundt i kommunestyresalene.
Tillit og legitimitet krever at kommunestyret henger med lokalbefolkningen.
