meninger
Nordland venstre:
Arbeidslivet mangler folk. Likevel leter vi etter den ferdige kandidaten
Publisert
Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Alle meninger er forfatterens egne.
702 000 mennesker mellom 20 og 66 år står utenfor arbeid og utdanning i Norge. Samtidig anslår NAV at norske virksomheter mangler rundt 34 000 mennesker.
De to tallene er ikke et regnestykke. Mange av dem som står utenfor kan ikke gå inn i jobbene arbeidslivet mangler folk til. Noen kan av helsemessige grunner ikke arbeide, og i en velferdsstat skal det være rom for det.
Men sammen bør tallene få oss til å stille et annet spørsmål:
Er arbeidslivet blitt for opptatt av å finne den ferdige kandidaten?
Det er ikke uvanlig å åpne en stillingsannonse og møte krav om flere års relevant erfaring. Det er forståelig at en arbeidsgiver ønsker noen som kan jobben. Men for den som nettopp er ferdig utdannet oppstår et ganske åpenbart problem:
Hvordan skal man få erfaring dersom man trenger erfaring for å få muligheten til å bygge den?
De taper mot kandidater med mer arbeidserfaring.
Dette er heller ikke bare en følelse blant nyutdannede. I den ferske Kandidatundersøkelsen fra NIFU svarer omtrent halvparten av de nyutdannede masterkandidatene at jobbjakten var vanskeligere enn forventet.
Blant dem som opplevde den som vanskelig, peker mange på hard konkurranse og at de taper mot kandidater med mer arbeidserfaring.
For noen blir derfor erfaring en barriere allerede før intervjuet, der de ellers kunne fått vist hvem de er, hva de kan og hvor motiverte de faktisk er.
Noen ender etter hvert med å søke seg til en annen bransje.
Det kan selvfølgelig være riktig for den enkelte. Men vi bør også se det fra samfunnets side. Vi bruker store offentlige ressurser på å utdanne mennesker og bygge kompetanse. Hvis vi utdanner folk til kompetansen vi trenger, men ikke gir dem muligheten til å bruke den fordi de mangler erfaring, da er det noe i systemet som ikke henger sammen.
Erfaring er viktig. Selvfølgelig er den det.
Men erfaring er mer enn antall år på en CV.
To mennesker kan ha jobbet ti år i samme bransje og likevel ha møtt helt ulike utfordringer, utviklet forskjellige styrker og løse den samme situasjonen på forskjellige måter.
En lang CV kan fortelle mye om hva et menneske har gjort tidligere. Den forteller oss ikke alt om hvordan personen lærer, samarbeider, løser problemer eller vil fungere på akkurat den arbeidsplassen.
Vi gjør en vurdering og tar en viss risiko hver gang vi ansetter noen. Lang erfaring fjerner ikke den risikoen.
Også erfarne nyansatte trenger som regel innføring i systemer, rutiner, kunder, kolleger og hvordan ting faktisk gjøres på den nye arbeidsplassen.
Kanskje bør vi derfor bli flinkere til å spørre hva et menneske kan bli, og ikke bare hva de allerede kan vise til på CV-en.
Se etter motivasjon, lærevillighet, egnethet og potensial. Og tørre å invitere inn kandidaten som ikke nødvendigvis har den CV-en vi først så for oss.
Jeg har selv sett hvilke fantastiske medarbeidere man kan oppdage når man begynner å se mennesket, og ikke bare erfaringen og bakgrunnen på papiret.
Og dette handler ikke bare om nyutdannede.
Det kan være noen med et hull i CV-en
Noen trenger den første sjansen. Andre trenger en ny.
Det kan være noen med et hull i CV-en. Noen som har vært syke og ønsker seg tilbake i arbeid. Eller noen som må skifte yrke midt i livet.
Skal flere få den muligheten, må både private og offentlige arbeidsgivere være med.
Private virksomheter må tørre å se bredere enn kandidaten som passer perfekt inn i stillingsannonsen. Men vi politikere må stille de samme kravene til offentlig sektor.
Kommuner, fylkeskommuner og staten er selv store arbeidsgivere. Vi kan ikke be næringslivet åpne flere dører dersom det offentlige selv holder gode kandidater ute med unødvendige krav.
Vi kan ikke på den ene siden klage over at vi mangler kompetanse, og samtidig gjøre inngangen til arbeidslivet unødvendig trang.
Samtidig kan ikke arbeidsgiverne løse dette alene.
Arbeidslivet og utdanningssystemet må snakke tettere sammen om hvilken kompetanse vi faktisk trenger. Vi trenger flere læreplasser, og vi bør bruke arbeidslivet mer aktivt som en del av utdanningen.
Og det må faktisk være mulig å skifte retning senere i livet.
Utdanningssystemet og arbeidslivet må med andre ord trekke mer i samme retning.
Vi har ikke råd til å overse kompetanse, motivasjon og potensial fordi det ikke kommer i den CV-en vi hadde sett for oss.
Det betyr ikke at arbeidsgivere skal slutte å stille krav. Selvfølgelig skal de stille krav.
Men vi må bli flinkere til å skille mellom krav som faktisk er nødvendige for å gjøre jobben, og krav som først og fremst beskriver kandidaten vi alltid har sett for oss.
Når arbeidslivet sier at det mangler kompetanse, må arbeidslivet også være med på å utvikle den.
For kanskje finnes noe av kompetansen vi leter etter allerede her.
Vi må bare bli flinkere til å se den.
