Arne O. Holm mener At Putin møter Trump i Arktis har en rent praktisk, ikke politisk, begrunnelse

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er fjerde gang Donald Trump besøker Alaska som president.

Det kunne tyde på en viss interesse for den amerikansk-arktiske befolkning hadde det ikke vært for at de tre forrige besøkene skyldtes en mellomlanding på vei hjem til Washington fra Asia for å etterfylle drivstoff på Air Force One.

Mellomlanding

En dyd av nødvendighet altså, ikke av nysgjerrighet eller omsorg.

I likhet med dagens møte med Putin, skjedde Trumps mellomlandingene på militærbasen Joint Base Elmendorf-Richardson. Sjansen for å møte sivilbefolkningen innenfor den strengt bevoktede militærleiren var lik null. 

Det var heller ikke var hensikten.

Og kanskje er det like greit. For det er bare noen uker siden delstatens republikanske senator, Lisa Murkowski, følte seg lurt trill rundt av nettopp Donald Trump.

Siden den gang har den ellers så taleføre og selvstendige senatoren krøpet som et såret dyr mellom journalister på jakt etter anger.

Bakgrunnen er Trumps gigantiske skattekutt for de rikeste, forkledd bak formuleringen «One Big Beautiful Bill Act». For de fattigste og sykeste, for de fleste amerikanere egentlig, tidenes kanskje «The Most Ugly Bill».

Føler seg lurt

Trump-administrasjonen kjempet til siste slutt for å få forslaget vedtatt i senatet. Hver eneste republikanske stemme talte, og til slutt kunne det hele bli avgjort nettopp av den sterkt kritiske Lisa Murkowski, noe som igjen avfødte tidenes hestehandel.

Flere kritiske senatorer ble invitert til å dynge på med egne ønsker og krav i bytte mot å stemme for forslaget.

Lisa Murkowski stemte til slutt for forslaget etter å ha fått gjennomslag for en avgjørende satsing på vind- og solenergi i en delstat med desperat behov for mer energi. Slik ble et flertall for den skattepakken sikret. Murkowski slukte kameler.

Alternativet var at en annen «opposisjonspolitiker», senatoren fra Kentucky, ble overstrødd med løfter i bytte mot å stemme for forslaget.

I ettertid føler Murkowski, etter eget utsagn ifølge flere amerikanske nyhetsmedier, seg lurt. Med god grunn.

Sårbare Alaska

For like etter at forslaget var vedtatt, fjernet Donald Trump støtten til sol og vind. Han liker som kjent ikke den slags. Det som sto igjen var en gigantisk overføring av midler fra de som har minst til de som har mest. Ganske særlig rammer dette den mest sårbare delen av Alaskas befolkning.

Til gjengjeld får de altså besøk av den russiske presidenten, Vladimir Putin. Og det til alt overmål på en militærbase som spilte en nøkkelrolle i kampen mellom øst og vest under den kalde krigen.

Vladimir Putin er den første russisk/sovjetiske presidenten som besøker Alaska etter et Russland solgte delstaten til USA for 7,2 millioner dollar tilbake i 1867.

At Russland og USA historisk sett har en tradisjon for å bytte land er et paradoksalt poeng all den tid Donald Trump allerede før samtalene med Putin mer eller mindre tydelig har varslet at Ukraina må avstå landområder til Russland i bytte mot «fred».

Internasjonal inkompetanse

Tilbake i 2017 uteble den daværende og nåværende utenriksminister Sergej Lavrov fra et ministerrådsmøte i Arktisk råd i Fairbanks, Alaska, men undertegnet likevel erklæringen.

Også den gangen sto Russland og Ukraina på den internasjonale dagsorden, etter at Russland annekterte Krim i 2014.

Ved å utebli fra møtet i Fairbanks, dette var etter at Donald Trump var valgt som president for første gang, men før Vesten skjønte alvoret i Russlands krig mot Ukraina, ville Russland unngå en mulig politisk konfrontasjon.

Denne gangen deltar Lavrov, og legger tyngde til Russlands kyniske kompetanse i møtet med en amerikansk president som langt på vi allerede har demonstrert sin internasjonale inkompetanse.

Men hvorfor velger så Trump og Putin å møtes i Alaska? I Arktis?

Spekulasjonene og analysene har vært mange, oppildnet antakelig av en stadig større interesse knyttet til den spente sikkerhetspolitiske situasjonen i nord.

Flere ser mot nord

For meg som har jobbet i og med Arktisk sikkerhetspolitikk i mange år, er den økende oppmerksomheten påtakelig.

Vi var ikke mange internasjonale journalister til stede under møtet i Fairbanks for mer enn åtte år siden.

Slik er det ikke lenger. Et par ferske eksempler.

For et par dager siden hadde det anerkjente britiske tidsskiftet Economist en lengre reportasje fra den russiske gruvebyen Barentsburg på Svalbard. Tittelen på reportasjen var betegnende nok «Et hjørne av Nato hvor Lenin styrer».

Illustrert nettopp med bilder av en Lenin-statue, gateskilt på kyrillisk og russiske flagg, utpekes den russiske gruvebyen til en geopolitisk hodepine.

John Bolton, tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver i den første Trump-administrasjonen, publiserte samtidig i samme tidsskrift en kronikk etter sitt besøk på Svalbard tidligere i år. Hans inngang til den geopolitiske fortellingen er at «nordområdene har blitt Natos sårbare og svake punkt».

Ingen av disse mer eller mindre ferske og tilfeldige eksemplene inneholder noe egentlig nytt, men de er en del av en stadig stigende interesse for Arktis og spekulasjoner om Arktis.

Mens det tidligere stort sett handlet om et forestående rotterace etter verdifulle ressurser, som olje og mineraler, handler det nå mer og mer om sikkerhets- og geopolitikk.

Hvorfor Alaska?

Så da er vel Alaska et naturlig åsted for et kanskje, for Ukraina, skjebnesvangert møte mellom Vladimir Putin og Donald Trump?

Jeg tror forklaringen er mye enklere.

Å legge møtet til Europa er umulig all den tid Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har utstedt arrestordre på Putin. USA er ikke medlem av ICC.

Luftrommet over Canada og det meste av Europa er stengt for russiske fly. Bare Beringstredet skiller Russland og Alaska, som dermed blir stående som det eneste reelle alternativet til et nytt møte mellom de to i Moskva.

Når det i tillegg legges til en strengt bevoktet militærbase, unngår man enhver form for uønsket oppmerksomhet som protester eller demonstrasjoner.

Hva verre er. Donald Trump har også plassert den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj på utsiden av den militære festningen. Mens Putin inviteres inn i den amerikanske varmen, mens de russiske angrepene på Ukraina intensiveres dag for dag, holdes krigens ofre utenfor. 

Det gjør ikke Arktisk mindre eksepsjonell eller «hot».

Men det er heller ikke et signal om en fredelig framtid i nord.

I den grad det er et signal, er det et signal om et stadig mer tafatt og hjelpeløst Europa i møtet med Donald Trump.