Folketallet synker, politikerne famler. På tide å legge kjepphestene på hylla?

Det er en gjenganger når Statistisk sentralbyrå presenterer sine tall for befolkningsutviklingen, ikke minst utviklingen i nord, at politikere samler seg rundt leirbålet for å presentere sine løsninger.

Nye milliarder

Før de går hver til sitt og bevilger nye milliarder til veier og jernbane i sør.

Denne gangen har den meriterte forskeren Troy Saghaug Broderstad, førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsvitenskap ved UiT, skapt noen krusninger på det politiske vannspeilet.

Broderstad, som i mange år har studert utviklingen, forslår ifølge NRK, en styrt sentralisering. – Vi må slutte å prøve og redde hver eneste bygd, sier han.

I den grad dette er et problem, at det finnes en politisk ambisjon om å berge ei hver bygd, så løser det seg selv.

Noe forenklet har ei hver bygd i Norge, uten næringsliv og kultur, i mange tiår vandret mot stupet. De avvikler seg selv, uten politisk hjelp.

Noen vil bli boende, og det er deres suverene rett, men det underliggende problemet i befolkningsutvikling er alderssammensetningen.

De unge flytter, men selv etter å ha flyttet til sentrale strøk i nord, føder de ikke nok barn til å skape et fødselsoverskudd. Eldre mennesker flytter i mindre grad, og føder av naturlige grunner ikke barn. Det er en akselererende utvikling som vil sette dype spor i statistikken de neste årene.

Det er ren matematikk.

Stikker dypere

Men problemet stikker dypere enn som så. For i den grad man kan spore lysglimt i befolkningsutviklingen, altså en vekst, skyldes det innvandring, og da særlig fra Ukraina. Det er mennesker på lån, og, viser en annen statistikk, mennesker vi som samfunn i stadig stigende grad misliker.

Arne O. Holm mener:

Kommunekrisa: Jeg måtte til Finland for å finne en ordfører som var fornøyd

Arne O. Holm

Ifølge Integreringsbarometeret mener enn halvparten av oss at innvandring truer samholdet og vår nasjonale egenart. Andelen som mener dette, har økt det siste året.

De holder liv i både byer og bygder i nord, men oppleves altså likevel som en trussel, ikke en løsning. Slik speiler befolkningen en stadig mer aggressiv retorikk fra våre politiske ledere. Innvandrere som en trussel har langt på vei utviklet seg til et politisk felleseie.

En av påstandene som stadig gjentas i debatten er at de økonomiske intensivene som er satt inn i nord for å bremse befolkningsnedgangen, ikke har virket. Det vet vi egentlig veldig lite om all den tid vi ikke vet hvordan situasjonen hadde vært uten disse.

Enighet

På den positive siden er det en tverrpolitisk enighet om at flyttestrømmen fra nord til sør må stoppes eller snus. Det har Russland gjennom krigen mot Ukraina sørget for. Uenigheten, eller hjelpeløsheten om man vil, starter når spørsmålet om hva denne enigheten skal brukes til, stilles.

Jeg har gjennom mange år argumentert for skatt på personinntekt, forutsatt at den gjelder for hele Nord-Norge, og ikke bare innenfor det som før het tiltakssonen, men som i mer offensiv språkdrakt er omdøpt til innsatssonen. Byene og tettstedene i nord er og må være lokomotivene, også når det brukes sikkerhetspolitiske argumenter.

Kanskje er det nå på tide å angripe den mest betente og omstridte skatteformen, formuesskatten. Et kompromiss mellom motstandere og tilhengere kunne være å regne på hva de ville koste å fjerne denne i våre tre nordligste fylker.

Pengene finnes

Fordi argumentet er rent sikkerhetspolitisk vil begge leirer kunne akseptere det, uten å måtte kompromisse med egen ideologi.

At pengene finnes viste ikke minst hastevedtaket om å kutte i drivstoffavgifter, for ikke å nevne milliardene som for tida renner som strie elver inn i tuneller og jernbanespor sør i landet.

Forskjellen på et slikt tiltak og mange av de som gjennom årene har vært forsøkt, er betydelig.

Den aller største forskjellen kan fort vise seg å være at det vil virke.

Det er ingen liten gevinst.