Arne O. Holm mener Det spektakulære Arktis: Om kirkeflytting og fotballeventyr

Livet i Arktis er mye mer enn militær opprustning og frykt for et aggressivt Russland.

Jeg har alltid vært fascinert av gruveindustrien og de særegne lokalsamfunnene som vokser i takt med og på gruvas premisser. Kiruna by er bokstavelig talt bygd oppå malmforekomsten som gjør det statseide svenske selskapet LKAB til Europas største produsent av jernmalm.

Selskapet, eller bolaget som innbyggerne i Kiruna kaller det, står for hele 80 prosent av EUs import av jernmalm. 

Visjonære politikere

Dette er mulig bare fordi noen svært visjonære politikere og innovatører tvang gjennom en beslutning om å bygge en jernbane mellom Kiruna og ei isfri havn i Narvik på norsk side. Slik åpnet et internasjonalt marked seg for en malmforekomst langt inne i villmarka.

Frykten den gang som nå var at en jernbane ville legge Sverige og Norge åpent for en russisk invasjon.

En reise til Kiruna starter derfor i Narvik, over Riksgränsen og gjennom et majestetisk fjellandskap. Store deler av strekningen følger bilveien malmbanen.

Med jevne mellomrom ser jeg derfor nærmest endeløse tog fullastet med malm på vei til Narvik, eller tomme vogner fra Narvik tilbake til Kiruna. De gamle stasjonsbygningene som ligger langs jernbanen, som ble åpnet i 1899, er arkitektoniske mesterverk. 

Gruveindustrien er fascinerende av mange grunner, ikke minst fordi den i ei tid hvor alt går rasende fort, ikke lar seg flytte, i motsetning til for eksempel batterifabrikker og teknologiindustrien.

Også gruveselskapene kan klage på offentlige rammebetingelser, men det nytter ikke for en gruvedirektør å stenge døra og flytte til Amerika fordi Donald Trump frister med offentlige subsidier, slik noen batteridirektører gjorde. Uten at det ble noen suksess.

Men også gruvebyer legges ned og flyttes. Ikke for å få bedre rammebetingelser, men fordi gruva er tom. Hele vårt moderne samfunn hviler på gruvenes eksistens. På forekomster av alt fra jernmalm til sjeldne jordarter puttet inn i mobiltelefoner og PC-er.

De fulgte spent med, ikke bare publikum, men også de som hadde ansvar for «kirkevandringa». (Foto Arne O. Holm)

Ville det annerledes

I Kiruna nord i Sverige ville man det likevel annerledes. Her flyttes byen, ikke fordi malmgruva er tom, men fordi gruva trenger større plass og graver seg stadig lenger inn under Kirunas gamle bysentrum.

Derfor sto jeg forleden sammen med tusenvis av andre mennesker og betraktet tidenes flytteoperasjon på nært hold. Ei 672 tonn tung kirke, kåret til Sveriges vakreste bygg, bygd i perioden 1909 til 1912, ble fraktet langs en fem kilometer lang spesialbygd vei.

Et underlig skue på alle vis, men kanskje først og fremst et synlig bevis på at i Kiruna er det LKAB, eller bolaget, som bestemmer. 

Hele bykjernen, ikke bare kirka, er på flyttefot. En helt ny by er under oppføring. Ny ikke bare i geografisk forstand, men også i arkitektur og organisering. Selve bykjernen består av høyhus og gateplan hvor sola sjelden når ned. Alle kjente merkevarebutikker er på plass.

Det samme gjelder internasjonale hotellkjeder.

Sjarmløst men effektivt, vil mange kunne hevde. Et lite Manhattan langt ute i ødemarka.

Likevel en flyttesjau uten store protester. For er det noe dette lokalsamfunnet i Norrbottens Län vet, så er det at Kirunas framtid går hand i hand med framtida til det statseide LKAB.

Kostet en halv milliard

Gjennom eierutbytte og skatteinngang lener også det svenske storsamfunnet seg til tider tungt på selskapet. Overskuddet, og dermed utbyttet til staten, er til tider formidabelt, men har falt de siste årene. I 2023 var driftsresultatet på 16 milliarder kroner, mens det i 2024 var ni milliarder.

Så langt i år operer selskapet med et resultat på 4,7 milliarder svenske kroner. Normalt betaler selskapet rundt 50 prosent i utbytte til den svenske staten.

Resultatnedgangen de siste årene har flere forklaringer. Den kinesiske etterspørselen har gått ned og dermed også prisene.

Selv om LKAB ikke eksporterer til USA, treffer Trumps økonomiske akrobatikk også det svenske selskapet som selger sine produkter i dollar, en valuta Trump har svekket ganske betydelig.

Investeringen i en helt ny by og flytting av den gamle viser likevel en langsiktig tro på framtida. Kirkeflyttinga alene kostet en halv milliard svenske kroner, selv om en slik kostnad er ren symbolpolitikk.

Bolaget vet hvordan de skal få med seg lokalbefolkningen på dette absurde arktiske eventyret.

Skjer alt dette uten lokal motstand?

Tja. Det var ingen demonstrasjoner i Kiruna de dagene jeg var der. Før beslutningen om hvor den nye bykjernen skulle ligge, ikke om byen skulle flyttes, var det til dels heftige diskusjoner. LKAB tapte til slutt. En lokaliseringsdebatt snarere enn en debatt om realitetene.

I avisen «Arbetaren», noe så unikt som en anarkosyndikalistisk avis utgitt i Stockholm, kalte riktignok spaltisten Alex Olofsson, bosatt i Kiruna, kirkeflyttingen et PR-jippo fra LKABs side, mot Kirunas sjel. 

Company Town

Company Town er et kjent begrep brukt om gruvebyer hvor et selskap om ikke formelt, så i alle fall reelt, bestemmer det meste. Longyearbyen på Svalbard var en slik by. Kiruna er det fortsatt, uten at det fører til verken opprør eller påstander om tilsidesettelse av demokratiske spilleregler.

Når det er sagt vil bolaget møte langt større motstand når de planlegger åpning av nye gruver på jakt etter såkalte sjeldne jordarter.

Men det er en annen historie. Transformeringen av Kiruna er uansett et unikt og spektakulært arktisk eventyr.

Og som om ikke kirkeflyttingen i Kiruna var nok, skjedde det altså nok et «mirakel» i Arktis i det kirka var parkert på sin nye plass.

Bodø Glimt

Også det fikk sin velfortjente plass i internasjonale media.

Fra en bortgjemt tilværelse i lavere divisjoner i 2017, tok fotballaget Bodø Glimt, med et stadion nord for Polarsirkelen med plass til skarve 8 000 tilskuere, det første steg inn i den internasjonale UEFA Champions League. Onsdag knuste de den østeriske serievinneren Sturm Graz 5-0.

Nå gjenstår bare en bortekamp før Glimt er klar for spill mot storklubber som Real Madrid, Manchester City, Liverpool, Bayern München og Juventus, for å nevne noen.

Så hvis du lurer på hvor på kartet du skal feste blikket på jakt etter det tilsynelatende umulige, er svaret klinkende klart. Se mot Arktis og nordområdene.

Der er det umulige fullt mulig.