Arne O. Holm mener Hvem skal fortelle historien om oss som bor i nord?
TV-journalistene i TV2 i Nord-Norge må klare seg uten fotografer i framtida. (Faksimile fra Medier 24).
Kommentar: Da Donald Trump ble valgt til amerikansk president første gang i 2016 kom det som et sjokk på amerikanske kommentatorer og journalister. Fra sine festninger i Washington og New York hadde de mistet kontakten med velgerne i resten av Amerika.
Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
For sent, skulle det vise seg, forsto de nasjonale redaksjonene at det var en politisk revolusjon på gang. I hui og hast sendte de likevel sine TV-team og nyhetsredaksjoner ut i landet for å finne Trumps velgermasse.
De fleste i retning det det såkalte rustbeltet, tidligere industriområder på vei vekk fra storhetstid til armod.
Det mentale kartet
Alle var de på jakt etter historier som kunne forklare Trumps popularitet. Selv har jeg i noen kommentarer kalt dette for fallskjermjournalistikk.
Utstyrt med kamera og notatblokk, og et mer eller mindre ferdigskrevet manuskript, dukket de opp i fattige strøk like fort som de forsvant.
Forutinntatt som mange av dem var, fant de knapt noen forklaring. De hadde gjort seg opp en mening på forhånd, før de dro på en snarvisitt som var de leger på vei fra en hjertepasient til den neste.
Som om de var på fra en hjertepasient til den neste.
Terrenget stemte ikke med det mentale kartet de hadde laget seg. Men i stedet for å korrigere kartet holdt de fast på sin egen forutinntatthet.
Resten er historie. Donald Trump ble valgt til president, og nyhetsredaksjonene satt mer eller mindre lamslått tilbake.
Kanskje lærte amerikanske journalister noe av dette.
Utenriksreportere som dekker USA, har lært mindre. Utstyrt med en selfiestang, plassert utenfor eller i det minste med et bilde av, Det hvite hus, står de skolerett og forteller den amerikanske historien slik de har lest seg fram til.
Det er selvfølgelig ikke hele sannheten om norsk utenriksjournalistikk. Bak enhver generalisering ligger det en underskog av unntak.
Skal filme seg selv i rare vinkler i dårlig lys.
Men det er ikke poenget. Poenget er at når nærheten til kildene, til historien, til menneskene, til terrenget blir borte, mister journalistikken sin gyldighet.
Systematisk nedbygging
Nå holder de færreste norske medier seg med utenriksreportere.
Verre kanskje, er at de også systematisk bygger ned sin redaksjonelle dekning av det som skjer innenfor landets grenser.
Nå sist er det TV2, Norges ene av to nasjonale TV-selskap, som stryker fotografene fra lønningslista.
To reportere, en i Tromsø og en i Bodø skal fram med selfiestanga og filme seg selv fra rare vinkler i dårlig lyssetting over et areal som dekker nesten «halve» Norge.
Les også (ytringen fortsetter under):
Nord i Norge er systematisk nedprioritert av nasjonale media gjennom lang tid. NRK holder stand, kanskje fordi de er pålagt oppgaven.
Men der hvor redaksjonene kan prioritere, prioriterer de den redaksjonelle tilstedeværelsen i nord bort og vekk.
Paradoksalt nok, eller snarere illustrerende, skjer det samtidig som Forsvaret ruster opp i nord og skiftende regjeringer fortsetter å insistere på at Nord-Norge ikke bare er viktig, men det viktigste strategiske område i landet.
En skjør ting
Ingen kan pålegge norske redaksjoner å ta utviklingen i nord på alvor. Vi er heller ikke i nærheten av den amerikanske polariseringen som satte Trump i presidentstolen.
Men tillit er en skjør ting, og den dagen vi i nord ikke kjenner oss igjen i historiene som fortelles om oss, historier fortalt av journalister som flyr ut og inn, mister journalistikken sin legitimitet, i stedet for å være det samfunnslimet den skal være.
Lett på – ikke lenger tett på.
Vi ser tegn til det allerede. For mens nyhetsredaksjonene flytter ut av landsdelen, flytter stadig flere kommunikasjonsarbeidere nordover. Skjønt, flytter er en overdrivelse. De pendler helst med sin påståtte kompetanse.
Ikke om samfunnet, men om kommunikasjonsteknikk. Helsesektoren er bare et eksempel på en bransje som gjemmer seg bak en mur av kommunikasjonsrådgivere.
Å overlate historiefortellingen om nord til kommunikasjonsrådgivere som skal ivareta særinteresser styrker ikke demokratiet.
Ta lett på
Så skal det i rettferdighetens navn sies at det gjøres en god jobb i landsdelens lokalaviser.
Men det er det stort sett bare vi her i nord som leser.
Den nasjonale dagsorden settes av riksmedia.
Også av TV2, som i sin svulstige beskrivelse av seg selv insisterer på at kanalen «lever for å være tett på».
I framtida, om ledelsen får det som de vil, betyr det at to medarbeidere, med hver sin selfiestang, skal dekke til sammen 113.000 kvadratkilometer.
Det gir i så fall begrepet «tett på» en helt ny mening. Kanskje hadde «ta lett på» vært en mer presis beskrivelse.
