Arne O. Holm mener Her i Longyearbyen kommer sola tilbake. I hodet på Trump er lyset slukket for godt.

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

For mange er Longyearbyen et eksotisk og kanskje uoppnåelig reisemål oppe ved Nordpolen et sted. For andre, om lag 2.500 personer, er Longyearbyen hjemstedet. En internasjonal smeltedigel hvor andelen nordmenn utgjør drøye 60 prosent.

Uomtvistelig norsk

Svalbard er norsk, uomtvistelig norsk, men med en russisk bosetning noen mils scootervei fra Longyearbyen. Akkurat nå er det mørketid i Longyearbyen. Skikkelig mørketid. Eller Polarnatt, som det heter. Sola er 27,5 grader under horisonten.

Astronomisk mørke, for å holde meg til fagterminologien, hvor selv skumringstimen er fraværende.

Polarnatt eller ikke, det blir likevel aldri så mørkt som inne i hodene til Donald Trump og Vladimir Putin.

Og det er spørsmålene om hva disse to, sammen eller hver for seg, kan finne på å gjøre med Svalbard, som har brakt meg hit. Mange ønsker et svar, selv på spørsmål det ikke finnes svar med to streker under.

Mens jeg pakket sekken, satt danske myndigheter i møte med den amerikanske visepresidenten J. D. Vance for å diskutere Grønlands framtid.

Den kroatiske presidenten, medlem av både Nato og EU, serverte noen timer tidligere Svalbard som et alternativ på menyen til den amerikanske presidenten.

Et slags tillegg til en CV på febrilsk jakt etter Nobels fredspris.

Eller en moderne versjon av en omvendt Bukkene Bruse. Ta ikke meg, ta heller han som ligger lenger øst.

De fikk en komite

Ut av møtet i Washington kom en piperøykende dansk utenriksminister, Lars Løkke Rasmussen, sammen med sin kollega fra Grønland, Vivian Motzfeldt.

Tilsynelatende fornøyd med å ha overlevd, for den amerikanske administrasjonen hadde ikke veket en tomme i sitt krav om å overta Grønland, koste hva det koste ville. 

Danskene hadde fått en komite.

De danske ministrene vet like godt som alle andre at Trump ikke komitebehandler noen av sine beslutninger. Heller ikke de mest absurde.

Men det skjedde mer underveis hit til Longyearbyen. En rekke Nato-land, Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike og Storbritannia har enten bestemt seg for å sende, eller vurderer å sende, militære styrker til Grønland.

Slik skal de demonstrere for den amerikanske administrasjonen at de tar Grønlands sikkerhet på alvor.

Men sjansen for å støte sammen med amerikanske soldater er større enn russiske og kinesiske. Det kan man bare ikke si høyt.

Svalbard i potten?

I avisartikler og på nasjonalt TV har en anerkjent norsk professor, Janne Haaland Matlary, tatt til orde for at Danmark skal overgi Grønland til USA. I motsetning til Kroatias president har hun så langt ikke lagt også Svalbard i potten.

Argumentene hennes, om at det ikke nytter å kjempe mot USA, kan like gjerne brukes dersom Russland skulle bestemme seg for å ta Svalbard.

I hvor høy grad diskusjonen om Grønland og USA er overførbart til Svalbard avhenger av hva man legger vekt på. 

Øysamfunnenes strategiske betydning ligner på hverandre. På den annen side har Grønland et utstrakt selvstyre, også til en viss grad innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikk, noe som mangler på Svalbard. I motsetning til på Grønland, finnes det ingen urbefolkning på Svalbard.

Grønland er i høy grad militarisert, også med amerikanske styrker, mens Svalbardtraktaten i utgangspunktet forbyr slik virksomhet.

Grønlands sørligste punkt ligger på omtrent samme breddegrad som Oslo og Stockholm, mens det nordligste punktet er bare drøyt seks grader fra Nordpolen. Det er omtrent samme avstand som fra Norges nordligste punkt til Spitsbergens, øya hvor Longyearbyen ligger, sørligste punkt.

Det nordligste punktet ligger på drøyt 80 grader nord.

Folk uten betydning

Flyturen fra København til Nuuk tar nesten fem timer, mens det fra Oslo til Longyearbyen tar om lag tre timer. Lokalsamfunnene deler med andre ord avstanden til de reelle beslutningstakerne.

Skulle USA overta Grønland har de sikret seg nesten 98 prosent av Kongerikets areal. Det er, ifølge stadig flere spekulasjoner, den viktigste grunnen til Trumps appetitt. At det er så stort.

At Svalbard, med Jan Mayen bare utgjør drøye 15 prosent av Norges areal gjør det kanskje for smått for Trump, men tilstrekkelig for Putin?

Ingen av de to despotene bryr seg om folkene som bor i disse arktiske utkantene. Menneskene som hver dag tar et ansvar for å ivareta nasjonal suverenitet. Den grønlandske befolkning har levd i et konstant stress under Donald Trump.

Nå er det kanskje Svalbards tur, som om innbyggerne ikke har nok bekymringer til et hverdagsliv avhengig av strøm og vann. Akkurat nå tomme hyller i Longyearbyens eneste matbutikk. Men innbyggerne vet hvor de bor.

Sola kommer tilbake

De vet også at man kan handle land imellom. Men man handler ikke folk. Folk er ikke til salgs.

Det foreløpige budet fra Trump på en grønlender er rundt regnet en million kroner. Like mye verdt som en litt påkostet Tesla, med andre ord.

Jeg tenker på alt dette mens jeg sitter her i mørket i Longyearbyen. Her vet jeg at sola kommer tilbake. 

Den gjør alltid det. 

8. mars er den offisielle soldagen, og derfra er det kort tid til det er lyst døgnet rundt.

I hodene til Donald Trump og Vladimir Putin har mørket senket seg for godt.

Sikringen har gått og kortslutningen er fullstendig.