Arne O. Holm mener EU har omsider skjønt det, og det gir oss noen nye muligheter
Med stort flertall har EU-parlamentet vedtatt en oppdatert Arktisk strategi. (CC-BY-4.0: © European Union 2025 – Source: EP)
Kommentar: Mens Norge nekter å forandre sin posisjon i forhold til EU, har EU nylig vedtatt nye strategiske føringer for Arktis som kan ha stor betydning for Norge og nordområdene. Mest iøynefallende er erkjennelsen av økt militarisering i nord.
Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
EUs forrige arktiske strategi ble vedtatt i 2021. Siden den gang har Russland gått til krig mot Ukraina og Donald Trump er tilbake i presidentstolen i USA.
Frykt for USA
Det siste får ikke mye oppmerksomhet i den ferske resolusjonen fra EU. I alle fall ikke direkte, noe som skyldes den evige europeiske frykten for straffetiltak fra USAs irrasjonelle president.
At det pågår en krig i Europa har ifølge EU store konsekvenser, ikke minst for nordområdene. Eller som vår journalist Malte Humpert beskriver det i sin gjennomgang av den nye strategien:
Mens tidligere arktiske EU-strategier har vært et slags europeisk venstrehåndsarbeid for spesielt interesserte, med forsøksvise klimapålegg som hovedingredienser, er det nå det sikkerhetspolitiske og geopolitiske som får størst oppmerksomhet.
Norge utpekes som en nøkkelpartner som «EU- og Nato-alliert», både som energiforsyner og som en del av sikkerhetspolitikken. I siste kategori hører også Island og Grønland, sammen med EU-medlemmene Finland og Sverige.
Tilbake i 2021 var EUs standpunkt at all olje- og gassproduksjon i Arktis skulle fases ut. Det er kanskje fortsatt et mål, selv om norsk produksjon på sokkelen er en forutsetning for å kunne begrense kjøp av olje- og gass fra Russland. Det siste betyr mer enn det første.
Et europeisk venstrehåndsarbeid for spesielt interesserte.
Et toveis problem
Men det er når erkjennelsen av Arktisk som et sikkerhetspolitisk senter i EU-sammenheng skal få praktiske konsekvenser, at strukturene står i veien.
Og det er et toveis problem.
EU ønsker å øve innflytelse på det som skjer i nord gjennom blant annet Arktisk Råd. Men fortsatt er ikke EU medlem av denne internasjonale organisasjonen. EU har bare observatørstatus, og har altså ingen direkte innflytelse på rådets arbeid. De sitter på gangen, om man vil.
Motsatt sitter Island og Norge på gangen, som ikke-medlem, når EU utformer sin arktiske politikk.
EUs fremste virkemiddel overfor ikke-medlemmer er en markedsmessig regulering av handel, i kombinasjon med tildeling av til dels store forskningsmidler.
Men ikke noe av dette gir EU mulighet til å sette makt bak sikkerhetspolitiske krav.
Norge sitter på gangen, men det gjør også EU.
Det er Nato som former sikkerhetspolitikken i nord, ikke EU.
Større innflytelse
EUs nye arktiske strategi kan derimot gi Norge og Island større innflytelse i EU. Det er bare noen uker siden EU parkerte begge landene ettertrykkelig på sidelinja og innførte restriksjoner på import av jernlegeringer.
EUs erkjennelse av at Arktis er mer enn en klimautsatt råvareprodusent, og snarere en region avgjørende for demokrati og fred, endrer noen av spillereglene i nord.
Det erstatter ikke medlemskap i EU, men det kan i det miste styrke vår forhandlingsposisjon.
