Arne O. Holm mener En psykologisk krigføring og mental invasjon som blir styrende for våre liv

Det gjør de til gjengjeld ofte, for tida. Lederne. De flakker som møll fra hovedstad til hovedstad på evig jakt etter et brannslukkingsapparat etter hvert som truslene fra de Hvite hus gjentas eller erstattes av nye. 

Et politisk brannkorps som ser ilden blusse opp igjen hver gang de tror de begynner å få kontroll. Eller en ny ild som tennes et helt annet sted i verden. 

Amerikansk pyroman

Våre politiske ledere er valgt og betalt for å rykke ut når den amerikanske pyromanen slår til. Selv kan han lene seg tilbake på sitt gulldekorerte, ovale kontor, mens betalte lakeier gjør grovarbeidet.  

Det skitne arbeidet som handler om å slå ned lovlige og fredelige demonstrasjoner, overta land, som i Venezuela og utnevne seg selv til president, eller ignorere ukrainere og palestinere når det letes etter fred hos mennesker som har mistet hus, hjem og familie.

Våre politikere, våre tillitsmenn, har som mandat å stanse galskapen.

Vi, derimot, er langt på vei uskyldige ofre for en psykologisk krigføring iscenesatt av overgripere utstyrt med en moral like fraværende som en ryggrad uten brusk og bein.

Vår tilværelse, i utkanten av de militære konfliktene, rammes ikke inn av et lovverk som skal forhindre krigsforbrytelser.

Vi har ingen internasjonal domstol å henvende oss til når traumene etter først Covid, så den russiske invasjonen av Ukraina, Israels ødeleggelse av Palestina og til slutt Donald Trump, etterlater oss søvnløse og fortvilte.

Flommet over

Innboksen mine, som det er mange av, har de siste dagene flommet over av meldinger fra mennesker som hver dag våkner med et mentalt mageknip av frykt for hva nyhetene har å by på.

Det er historier om barn på institusjoner som bryter sammen, om offiserer og menige som stoler på forsikringene fra det amerikanske forsvar, men som likevel sliter med å forstå sammenhengene i den oppgaven de er satt til å utføre.

Hvem er venn og hvem er fiende?

Hvordan holder man ut på Grønland mens presidenten raver rundt på en talerstol i Davos, og i 70 minutter understreker at det «eneste han ber om er et stykke is (what I ask for is a piece of ice). Menneskene som lever sine liv på denne «isen» eksisterer ikke i historiefortellingen.

De er brikker i et politisk spill, ribbet for integritet, følelser og behov.

– Jeg er redd hver dag, står det i flere titalls av de meldingene jeg har mottatt.

Selv garvede journalister forteller om angstfylte januarmorgener.

Forsvinner i støyen

I byen hvor jeg bor, Bodø, har et politisk flertall påført sine innbyggere et stort og uforståelig skattesjokk. Slikt var nesten det eneste som ble diskutert under valgkampen vi har lagt bak oss.

Nå derimot, sneier man rundt kafebordene så vidt innom egen økonomi før samtalen kontinuerlig dreier inn på nattas nye utspill fra Washington.

Angrepene på Nato, på EU, på Europa er en fast del av den ikke skrevne menyen for alle som stikker hodet inn på en kafe. Der vi før brukte de sosiale rommene til å ta vare på våre nærmeste, sitter vi nå og bekymrer oss over krefter vi overhodet ikke styrer.

Så er det andre viktige diskusjoner som forsvinner i støyen. Politiske løsninger som bare glir tilsynelatende motstandsløst gjennom fra ide til virkelighet. Som diskusjonen om skjebnen til millioner av mennesker på flukt.

Nesten umerkelig har asylpolitikken beveget seg fra en diskusjon om humanisme til en kamp om å være tøffest i klypa. Om hvordan vi kan stramme til. Ikke hvordan vi kan hjelpe.

Selv ofrene for Russlands blodige og brutale krig mot det ukrainske folk skyves ut av førstesidene.

I meldingene som tikker inn får også vi i media våre pass påskrevet.

Ofte med rette.

Vi bruker for mye plass på Donald Trump, er beskjeden.

Vi gjør kanskje det, men så er også en vanskelig balansegang. 

Pressen kritiseres

High North News er en avis for Arktis og nordområdene. Vårt dekningsområde er altså den delen av Europa og Nord-Amerika hvor krisemøtene har vært flest de siste ukene. Og det handler ikke bare om Grønland med smitte til Svalbard.

Det handler også om hvordan hele vår forsvarsstruktur er tett vevd inn i kommandolinjene fra Washington.

Vi ønsker ikke at det skal være slik, men tvinges inn i en sikkerhetspolitisk virkelighet som setter vår evne til kjølig distanse på prøve.

Så tar vi de grep vi kan. En viktig del av vår journalistiske misjon er historier om det arktiske liv, et liv som skal leves uavhengig av hvem som styrer den politiske dagsorden.

Derfor setter vi nå inn nye ressurser for å fortelle historiene om livet slik det fortsatt leves uten at det når førstesidene eller TV-mediets nyhetskanaler.

Selv fant jeg mental styrke i talen den canadiske statsministeren Mark Carney holdt forleden, også det i Davos. Han nevnte ikke Donald Trump med et ord, men var likevel forbilledlig tydelig i sitt budskap.

Skremmende, men likevel med en retning vekk fra despotenes, enten de sitter i øst eller i vest, mentale grep om våre liv.

Han stilte også krav til sine kollegaer, krav om å ta inn over seg at det ikke nytter å danse etter det amerikanske enmannsorkesterets marsjer. Det er mine ord, ikke Carneys. 

Forankret i regler

Hans formuleringer handlet om å ta inn over seg at vi står i et brudd. At tida er forbi det stadiet hvor europeiske ledere skal tilpasse seg i håp om at problemene går over, at etterlevelse kjøper trygghet.

– Vi er midt i et brudd, ikke en overgang, sa Carney. 

Han snakket om en nasjonal suverenitet som tidligere var forankret i regler, men som i økende grad vil være forankret i evnen til å motstå press. 

Han ba oss ta fatt på verden som den er, ikke vente på en verden som vi ønsker den skal være.

Langt på vei uskyldig

Jeg beskrev innledningsvis oss vanlige dødelige som langt på vei uskyldige i angrepene på våre hoder. Helt uskyldige er vi først når evner å stå opp mot også den mentale terroren.

Salige Jens Bjørneboe, en forfatter jeg ofte henter inspirasjon fra, skriver i triologien «Bestialitetens historie» at «vi er ikke bare ofre, vi er også medskyldige dersom vi ikke står opp mot overgrep og diktatur.»

Hans tidligere kollega, den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij, ga i 1880 ut mesterverket «Brødrene Karamasov». Her skriver han om vårt eget ansvar for «alt og alle på jorden». At «enhver av oss er skyldig overfor alle».

Store, svulstige ord, vil mange innvende.

Men kanskje er det akkurat det vi trenger i ei tid hvor de mentale angrepsvåpnene blir stadig mer presise i sine forsøk på å rokke ved vår egen forståelse for hva som er rett og hva som er galt.