meninger
Arne O. Holm mener:
Troms og Finnmark: Skal mer enn halvparten av befolkningen styres av staten?
Kommentar: Flere kommuner i Troms og Finnmark skriker etter økonomisk nødhjelp fra staten. De kan bli bønnhørt før de vet ordet av det, men ikke nødvendigvis slik de hadde tenkt. Nord-Norges største by er bare en av mange som kan bli satt under statlig kontroll.
Publisert
Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Man skulle tro det var mulig å drive økonomisk forsvarlig i en by med mer enn 80.000 innbyggere, men Tromsø vil det annerledes. Skyhøy gjeld, langt over landsgjennomsnittet, gjør kommunen til en av landets relativt sett største bidragsytere til gigantiske overskudd i norske finansinstitusjoner.
Bankenes aksjonærer
I stedet for at pengene går til kommunens innbyggere, eksempelvis skoler og kultur, fyller de allerede velfylte lommer hos bankenes aksjonærer.
Det er hovedårsaken til at landsdelens største by har kvalifisert seg for den såkalte ROBEK-lista, en statlig parkeringsplass for kommuner ute av stand til å styre seg selv. Konsekvensen er at staten tar kontroll over kommunens økonomiske disposisjoner.
Tromsø er ikke der ennå. Men ifølge en rapport fra Statsforvalteren i Troms og Finnmark er det bare et tidsspørsmål. De er allerede kvalifisert, som det heter, for ROBEK-lista.
Men Tromsø er langt fra alene i dette omvendte økonomiske mesterskapet. Når jeg legger sammen innbyggertallet for kommuner i Tromsø og Finnmark som enten allerede er ROBEK-kommuner, som er kvalifisert for lista og kommuner som er i ferd med å bli kvalifisert, viser det en skremmende utvikling.
Tromsø vil det annerledes
Statlig kontroll
I løpet av 2027 kan mer enn halve befolkningen i Troms og Finnmark være direkte underlagt statlig styring. Innbyggere fordelt på 11 kommuner.
De som tror at statlig kontroll vil styrke kommunens evne til å betjene sine kunder, oss innbyggere, kjenner staten dårlig. Skatteøkning og kutt i kommunale tjenester er medisinen staten foreskriver for å rette opp en skakkjørt kommunal økonomi.
Jeg studerer disse dystre tallene, som for en stor del skyldes lånefinansierte investeringer, mens jeg tenker tilbake på et besøk i en liten finsk kommune på tampen av fjoråret.
I Sodankylä, nord i Finland, møtte jeg en borgermester ganske annerledes enn det jeg som regel møter på norsk side. En kommune med et gedigent geografisk areal, men beskjedne 8.100 innbyggere. Ganske typisk også for flere nord-norske kommuner.
Et annet likhetstrekk var lav arbeidsledighet. Også på norsk side er mangel på arbeidskraft en større utfordring enn det motsatte.
De har det bra
Borgermester Jari Rantapelkonen hadde en ambisjon på vegne av sine innbyggere, å ta vare på dem, også ved å støtte det allerede eksisterende næringslivet.
– Og det går bra nå, sa han.
Samtidig som han sa nei til eller var skeptisk til kostbare, lånefinansierte investeringer, utløst av økt turisme eller mer gruvedrift.
Og, for ordens skyld, som jeg skrev i min kommentar den gangen, dette var ingen romantiker som hadde rømt langt inn i de finske skoger.
Tilbake til de kommunale økonomiske utfordringene på norsk side står vi overfor et gedigent paradoks.
Et paradoks
Dersom mer enn halvparten av innbyggerne i Troms og Finnmark havner på den statlige «konkurs-lista» settes de under formynderskap av en stat hvor en stadig større andel av budsjettet vil gå til opprustning av Forsvaret. Det betyr en mindre andel til sivilsamfunnet, inkludert kommunene.
Skatteøkning og kutt i tjenester er statens medisin
Det skjer samtidig som nettopp kommunene i nord er helt avgjørende brikker i det norske totalforsvaret.
En gordisk knute som vil kreve både kløkt og innsats fra våre politikere for å løse.
I den andedammen er det likevel fortsatt et par kroner i dieselavgift som tilsynelatende er den viktigste og altoverskyggende utfordringen vi står overfor.
