meninger
Arne O. Holm mener:
De skrev historie, Trump, Putin og Xi, men gjør det verden til et tryggere sted?
Kommentar: Donald Trump skriver historie når han setter seg på fanget til russiske Vladimir Putin og kinesiske XI Jinping. Men gjør det verden til et tryggere og mer demokratisk sted?
Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg er en svoren tilhenger av diplomati og samtaler på tvers av ideologier og landegrenser.
Som når Norges statsminister Jonas Gahr Støre og den finske presidenten Alexander Stubb i slutten av oktober snakket på telefon med Vladimir Putin.
Einar Gerhardsen
Støre gikk, uten at det ble gjort noe poeng av det, i fotsporene til en tidligere norsk statsminister, Einar Gerhardsen. Under den kalde krigen, i november 1955, møtte Gerhardsens Nikita Khrusjtsjov i Moskva.
Josef Stalin døde et par-tre år tidligere, og Einar Gerhardsen var den første statsministeren fra et Nato-land som reiste til Sovjetunionen under den kalde krigen. Møtet markerte blant annet begynnelsen på et norsk-russiske fiskerisamarbeid, et samarbeid som fortsatt representerer en ganske enestående kanal for samarbeid mellom Norge og Russland.
Støre går i Gerhardsens fotspor.
Besøket i 1950 fikk en blandet mottakelse, slik også Stubbs og Støres telefonsamtale med Putin fikk. Sistnevnte møtte offisiell mostand fra Danmarks statsminister Mette Fredriksen.
På 50-tallet var det særlig USA som stilte spørsmål ved klokskapen i Gerhardsens initiativ. Frykten handlet om at Russland skulle klare å presse Norge og splitte Nato, en frykt som i ettertid viste seg å være ubegrunnet. Viktig, i denne sammenheng, ikke minst målt opp mot dagens situasjon: Norge hadde gjort et ganske grundig forarbeid blant sine allierte.
Skjebnefellesskap i nord
Daværende utenriksminister Halvard Lange forsikret i møter med både USA og andre Nato-land, at Gerhardsens besøk utelukkende skulle handle om bilaterale forhold mellom to land, hvis skjebne var å dele grense og hav i nord.
Jeg er som skrevet en ubotelig tilhenger av diplomati og samtaler.
Gårsdagens møte i Kina gir likevel ingen grunn til optimisme.
Tre stater, hvorav to styrets etter diktatoriske prinsipper, og det tredje har snudd ryggen til det vi tradisjonelt forbinder med demokrati. Trump og USA har på forhånd ikke involvert sine allierte i Nato, og heller ikke Ukraina, som sto på dagsorden i møtet mellom Putin og Trump.
Legg så til Donald Trumps totale strategiske underlegenhet i møtet med russiske og kinesiske ledere. Trump er utelukkende drevet av narsisstens behov for å bli sett. Med seg i bagasjen har han forsøk å kapre Grønland fra Danmark, trusler om å forlate Nato, et statskupp i Venezuela og en pågående krig mot Irak. I sum ei skryteliste han tror gjør inntrykk på et Russland som fortsetter sine brutale angrep på sivilbefolkningen i Ukraina, og et Kina som sikter seg inn mot overtakelse av Taiwan.
Europa og nordområdene
Denne gangen handler ikke frykten om at USA lar seg presse, slik man på 50-tallet fryktet at Norge skulle gjøre, men at Trump i sin inkompetanse skal inngå avtaler som berører langt flere stater enn de involverte. Ikke minst Europa og nordområdene.
Håpet må derfor være at Donald Trump reiser tomhendt hjem.
Det ser det heldigvis så langt ut til at han gjør.
I så fall reduseres et historisk møte til en histories om en politisk narr.