I møte med det mentale presset

Denne uka arrangeres debattrekken High Noon i Harstad av Festspillene i Nord-Norge og High North News.

‘Hvordan takler vi det mentale presset?’ var overskriften for debatten onsdag.

Vi bor tett på Russland og er omringet av militærøvelser, i tillegg til et ganske dystert nyhetsbilde. Hvordan håndterer vi dette, og hva gjør det med oss? En slags selvhjelpsdebatt i ei slitsom tid.

Blant panelistene er Martine Lødding, prosjektleder for True North, Tromsø som europeisk hovedstad 2026.

– Høsten 2023 ble Tromsø utpekt til å bli europeisk ungdomshovedstad i 2026. Vi hadde utformet en rekke tiltak og aktiviteter som vi skulle gjennomføre. Senere har vi måttet endre vårt prosjekt til også å handle om beredskap, motstandsdyktighet og ytringsfrihet fordi dette er noe unge er mer opptatte av, sier Lødding og fortsetter:

– Dette knytter seg til at verden forandret seg drastisk. Med den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina. Med valget av Donald Trump som president i USA. Og med krig i Gaza og Iran. Unge mennesker er opptatte av verden, og bekymrede for hvordan framtida vil bli.

Mye som tynger

Stig Lægdene, biskop i Nord-Hålogaland, tar opp tråden.

– Jeg opplever at mange i nåtida er svært bekymret og lever med en type angst. Hvis vi ser på vår egen landsdel, tror jeg mange er urolige spesielt på grunn av aggressiviteten fra Russlands side, sier Lægdene og fortsetter:

– Dette er imidlertid noe vi kjenner til fra tidligere. De som er gamle nok husker Sovjetunionens angrepskriger mot Ungarn, Tsjekkoslovakia og Afghanistan. Men det helt nye er jo at vår hovedallierte USA er fullstendig ustabil. Og samtidig vokser ekstreme høyrebevegelser i hele Europa. I tillegg står vi overfor klimakrisa. Så det er mye å bekymre seg for.

Reaksjonsmønstre

Hva skjer så med oss mennesker når vi står overfor dette mentale presset? spør Arne O. Holm, som leder High Noon-debattene.

– Vi mennesker er vanedyr, og trenger ganske mye forutsigbarhet. Når det er stor uforutsigbarhet og utrygghet rundt oss, som krigssituasjoner, reagerer vi på fire måter. For det første kan vi oppleve tankekjør. Dårlige tanker. Sterke bekymringer, skisserer Finn Skårderud, tidligere psykiater og forfatter.

– Vi kan også kjenne på visse følelser. En aktuell følelse er raseri. Som biskopen antyder, rammer raseriet en god del unge menn for tiden, som søker mot det høyreekstreme. En annen aktuell følelse er tristhet. Verdens helseorganisasjon er tydelig på at den største pandemien her i verden er depresjon.

– Mentalt press rammer også kroppen. Et vanlig urotegn er for eksempel dårlig søvn, og vi ser at dagens unge sover dårligere. Søvn viser seg også å være et klassespørsmål. Barn og unge med rike foreldre sover bedre enn de som ikke har så god økonomi.

Uroen setter seg også i relasjonene våre, ifølge Skårderud.

– Opplevelsen av uforutsigbarhet og utrygghet forstyrrer våre møter med hverandre. I dag ser vi at mange unge mennesker i liten grad møtes, men heller sitter på rommene sine.

Søker etter menneskemøter

Skårderuds observasjon er treffende; samtidig er ungdom på søken etter flere menneskemøter, påpeker Lødding.

– Vi snakker mye med ungdom, og har gjort flere undersøkelser blant dem. Det vi ser er at unge mennesker i veldig stor grad ser etter fysiske møteplasser. Steder der man kan se hverandre i øynene og gi hverandre en klem. Det er også overraskende mange som ønsker seg alkoholfrie arrangementer der man bare kan henge sammen, forteller hun.

– I en undersøkelse vi gjorde før jul, sa 79 prosent at de ønsker seg flere venner. Så en del unge er ganske ensomme. Samtidig viser også undersøkelser at kun en liten andel er misfornøyde med livene side, og at de aller fleste unge i nord synes at de har det forholdsvis bra, legger Lødding til.  

Bygge fellesskap

Det viktige botemiddelet mot både uro og ensomhet er nettopp menneskemøter og fellesskap, poengterer biskopen. 

– Å bygge fellesskapsarenaer er enormt viktig. Vi i kirka har startet et prosjekt for ungdom, og andre som Kirkens Bymisjon, Røde Kors og idrettsforeninger gjør også betydningsfullt arbeid på denne fronten, sier han og fortsetter:

– Jeg var nylig i Pasvik der Kirkens Bymisjon har skapt et middagsfellesskap. Man spiser sammen i et rusfritt miljø, og maten er billig eller helst gratis. I tillegg spilles det opp til tangodans.

– En blanding av fellesskap, mat og kultur er sentrale ingredienser for å dempe uroen, slik jeg ser det.

Kraften i dansen

Navid Rezvani, norsk-iransk danser og koreograf, er også sterkt engasjert i å skape fysiske møteplasser for unge.

– Jeg er opptatt av å skape muligheter for unge som trenger mening i livet, og man kan finne stor mening i dansen. I kveld skal vi ha en stor dansekonkurranse i Harstad for å forene ungdom i alle dansestiler. Vi bør minnes ordtaket om at det trengs en hel landsby for å oppdra et barn og gi det gode rammer, sier Rezvani.

Som sønn av en iransk diplomat og ufrivillig satt i boksen som en som ‘støtter prestestyret i Iran’, har han brukt dansen til å forløse negativ energi og kjempe for et inkluderende, demokratisk Iran.

– Dansen ble min redning. For sinnet som hadde bygd seg opp i meg som barn gjorde at jeg kunne ha gått i mange ulike retninger. Nordmenn inkluderte meg ikke, mens gatene ønsket meg velkommen. Men så kom dansen inn i livet mitt, og i den fant jeg kraft til å forvandle det negative til noe kreativt – og kjempe tilbake mot regimet i den islamske republikk.  

Avstemme forventninger

Samtidig som verden preges av grusomme forhold og mye kan tynge oss, er det noe med å tåle å stå i ubehag. Har vi blitt for skjøre? spør Holm panelet. 

– Jeg tror at vi har for høye forventninger til at livet bare skal være hyggelig og fint. ‘Det er vanlig å ha det vondt,’ sa Ola Steinholt, en tidligere biskop. Det er noe med å erkjenne at det er vanlig å være bekymra, lei seg og ikke få sove om natta. Kanskje bør vi snakke mer åpent om at det er normalt ikke å ha dreis på livet, påpeker Lægdene.

Dette stemmer medpanelistene i på.

– Stig har et godt poeng i at livet ikke bare er positivt og trivelig. Dette er nok noe vi kan bli enda bedre til å si høyt, sier Lødding.

– Folk bør ikke være interessert i lykke, men i å ha ålreite liv, framholder Skårderud.

Panelistenes 'life hacks' 

Hva gjør så panelistene for å fungere når verden stormer og livet røyner på? lurer Holm på.

– Jeg ber en bønn, og med det kommer jeg inn i en sammenheng som er langt større enn meg selv. For meg hjelper det også å ta del i fellesskap; å være sammen med familien eller delta på trivelige kulturelle arenaer som dette. Det er viktig å oppleve noe sammen med andre mennesker og glede seg over noe, ikke bare ta innover seg de vanskelige tingene, svarer Lægdene.

– Jeg gjør et par ting, som å avinstallere Facebook og Instagram på mobilen for å skjerme meg fra varsler. Jeg tar også pauser fra nettaviser og setter av tid til å gjøre noe hyggelig med venner, som å ta en kopp kaffe eller en pils. Å kose med kattepusen min gir meg også ro, supplerer Lødding.

Flere grep

Skårderud sørger også for tidvis skjerming fra nyhetsstrømmen.

– Jeg er hekta på nyheter, men begrenser nyhetslesningen til en halvtime om dagen. Det er også viktig å være fysisk til stede sammen med andre. Man viser kanskje sider ved seg som ikke er de beste, men som blir tålt. Dette er byggesteinen for det vi kaller tillit, sier han.

Rezvani har på sin side et morgenritual. 

– Jeg står opp og skuer ut på naturen. Det vakre havet og fjellene. Og jeg minner meg selv om hvor enormt heldig jeg er. Så drikker jeg kaffe og tenker: Hva kan jeg gjøre for å bevare demokratiet i Norge slik at det ikke forsvinner slik det gjorde for Iran? Deretter reiser jeg meg opp og fortsetter min kamp for det.