Året var 1899. Skuta het Princesse Alice II. I Raudfjorden, nordvest på Spitsbergen, ble hun rent på land av en ekte fyrste, Albert I av Monaco. For egen dampmaskin, fyrt med kull fra Svalbard, tok skuta seg tilbake til Tromsø hvor den ble reparert. Mandag i denne uka var skipperens tippoldebarn, HSH Prince Albert II av Monaco, tilbake i Tromsø for å advare mot nettopp industrialisering av Arktis.
Tromsø:
Før den tid var det fangstfolk som landet sin rikdom på fastlandet, men med fyrsten av Monaco var det plutelig åpnet ei handelsrute også for industrielle produkter. En handel som for lengst har feiret hundreårsjubileum, men som akkurat nå lider under fallende råvarepriser.
Kanskje var det derfor han ble møtt med det som mest av alt minnet om ett minutts stillhet da han 18 minutter for seint ankom konferansen?
Og det kan han saktens ha rett i. For selv om ingen av de prominente delegatene som leverte sine åpningstaler på Arctic Frontiers åpningsdag nevnte det, er det i dag mindre gull og grønne skoger i nord, enn da den offisielle norske nordområdepolitikken ble erklært åpnet for et snaut tiår siden.
Fyrstedømmet Monaco er ikke større enn at det får plass på en norsk utenriksministers huskelapp. Likevel har fyrst Albert I av Monaco fått land oppkalt etter seg langs Spitsbergens nordlige Østkyst. Børge Brende, som var miljøvernminister da miljøloven ble innført på Svalbard, har ikke fått oppkalt noe etter seg på øyriket. Til gjengjeld er han selv oppkalt etter en nasjonapark, uten at det legger noen demper på hans ønske om vekst i den mest folkerike delen av Arktis, Nord-Norge.
- I want to be a part of it, sa Keskitalo. Hun siterte Frank Sinatra mens hun så utenriksministeren dypt inn i øynene og minnet ham om at siste gang de møttes var i New York.
-
Konfliktfri sone
I mellomtida har konflikten rundt Ukraina og de påfølgende sanksjonene mot Russland ganske dramatisk endret de strategiske og økonomiske forutsetningene i nord. Fortsatt er Russland regnet som en av de absolutte driverne i utviklingen, men hvordan endringene vil påvirke satsingen i nord, ble aldri noe tema i de politiske innslagene.
Den siste tids dramatiske endring i råvareprisene ble også lagt til side når bildet av nord skulle tegnes. På Grønland knekkes gruveindustrien som fyrstikker under åket av et marked som ikke lenger vil betale. På Svalbard griper situasjonen i Store Norske inn i norsk geopolitikk på en både kostbar og brutal måte. Siste års underskudd er på en drøy halv milliard kroner, og lånebehovet som skal til for å holde gruveinngangen på gløtt de neste årene, er på nesten like mye.
- Hva hjelper det å galoppere - hvis det går i den gale retningen?
