Når juni får en bitter smak

Juni er atter her. Men for så vidt med en litt bitter smak i munnen.

For oss som bor såpass nært polarsirkelen og lever i det som gjerne kalles polare strøk, skulle man tro at den første offisielle sommermåneden bare var fylt av glede. Midnattssol. Lyse netter. Kvelder ute uten jakke.

Likevel opplever jeg, år etter år, at noe av gleden forsvinner i støyen.

For juni har også blitt måneden der kommentarfelt fylles opp. Der mennesker som ellers sjelden ytrer seg om andres liv, plutselig føler behov for å mene svært mye om hvem andre elsker og hvordan andre lever.

Jeg vet godt at algoritmer og kommentarfelt ikke nødvendigvis representerer folk flest.

Heldigvis.

De fleste mennesker møter hverandre fortsatt med respekt i hverdagen. De fleste ønsker bare å leve gode liv side om side.

Men ord gjør fortsatt noe med mennesker.

Når den samme debatten gjentas år etter år, med den samme mistenkeliggjøringen, den samme irritasjonen og de samme insinuasjonene, setter det spor. Også hos dem som vanligvis tåler mye.

Jeg har heller aldri vært noen typisk Pride-deltaker. Ikke fordi jeg mener Pride er uviktig, men fordi jeg personlig aldri har hatt et stort behov for å markere meg selv på den måten.

Les også

Ble forbudt og nær glemt – nå revitaliseres den samiske hornlua

Pride rommer mange meninger og uttrykk, og jeg kjenner meg ikke nødvendigvis igjen i alt.

Men retten til å få leve åpent, slippe skam og kjenne at man hører til, er noe jeg tror de fleste mennesker kan forstå verdien av.

Som homofil vet jeg hva det vil si å trenge akkurat den følelsen.

Jeg kommer nok fortsatt ikke til å være den som roper høyest i Pride-toget.

Men jeg kjenner likevel på behovet for å si fra når bitterheten får for stor plass i det offentlige ordskiftet.