meninger
Arne O. Holm:
Sulitjelma: Verden ruster seg til krig – det merkes langt inn i det nordnorske fjellheimen
Kommentar (Sulitjelma): På gruvemuseet i Sulitjelma forbereder de seg på sommersesongen. Noen kilometer lenger ned i veien mot Fauske gjøres det forberedelser til å åpne ei ny gruve. Og fortsatt er støyen fra kjøleviftene til kryptofabrikken nesten øredøvende.
Publisert
Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
En verden som har gått fra dyp fred til blodig krig setter sine spor langt inn i den nordnorske fjellheimen.
Jeg besøker Sulitjelma, eller Sulis som mange sier, i et vindstille, strålende solskinn. En idyll som bare forstyrres av et kontinuerlig, brøl fra viftene som kjøler ned et ukjent antall datamaskiner på døgnkontinuerlig jakt etter kryptovaluta.
Et smått absurd geip til en landsdel med akutt mangel på strøm, eller rettere sagt mangel på nett som kan sende strømmen dit det er bruk for den.
Arctic Sapphire
Vegg i vegg i den tidligere verkstedhallen på Sandnes, en ny, mulig stjerne på den nordnorske industrihimmelen.
Hos Arctic Sapphire finnes det ikke et støvfnugg på gulvet, i skarp kontrast til kaoset som råder inne på kryptofabrikken. I likhet med kryptofabrikken er også Arctic Sapphire avhengig av tilgang på strøm. Men der stopper også enhver likhet mellom naboene på industriområdet ved bredden av Langvatnet i Sulis.
Støyen fra kryptofabrikken er øredøvende.
Den dag i dag er kjøreturen fra avkjørselen fra E6.
like utenfor Fauske og videre langs fylkesvei 830 til Sulis, en reise tilbake i historien, men kanskje også en reise inn i framtida.
Fra den tidligere utskipingshavna for kobber på Finneid, utenfor Fauske, følger bilveien den gamle jernbanetraseen opp til det gamle gruvesamfunnet Sulitjelma. Her bor det i dag snaut 500 mennesker.
I ei tid hvor skipstunneler på Vestlandet prioriteres framfor jernbane i nord, er det fascinerende å følge en mer enn 100 år gammel jernbanetrase langs Sjønståelva. påbegynt i 1891 og ferdigstilt allerede året etter.
De bygde jernbane
Seinere ble jernbanen forlenget i to etapper, og erstattet etter hvert det som en gang må ha vært verdens mest kompliserte transportetappe for kobber fra gruvene.
Fra 1956, da hele jernbanetraseen sto ferdig, var det ikke lenger nødvendig å lempe råstoffet mellom båter, vinterstid måtte dynamitt til for å sprenge råk i isen på Langvatnet, hest, kjerre og rå muskelkraft.
Veien, i dag den reneste idyll mellom tunellene, ble åpnet i august 1972 etter en tre ukers intens anleggsperiode.
I bilen på vei til Sulis blir jeg sittende å tenke på dette. Mange av utfordringene i nord dreier seg fortsatt om infrastruktur, som vei, jernbane og strøm.
Krigene bestemmer
Så finnes det en parallell til. En historisk parallell som de færreste så komme. Under 1. verdenskrig gikk prisene på metaller til himmels og gjorde gruvedriften svært lønnsom.
Så, etter hvert som den kalde krigen ebbet ut, falt prisene, og i 1991, etter mange årsi hard kamp mellom eiere, myndigheter og fagforening, stengte gruva for godt.
Det kunne vært slutten på det gamle gruvesamfunnet. Men så, 35 år seinere, med Vladimir Putin og Donald Trump i hver sin presidentstol, er det igjen våpnene som snakker. Sammen med ei nærmest eksplosiv teknologisk utvikling, fører stadig nye krigshandlinger til en fornyet jakt på mineraler.
En jakt på mineraler, men også et kappløp mellom Kina og USA om kontroll med råstoffet, ikke minst til utviklingen av KI, eller AI som er den internasjonale betegnelsen, kunstig intelligens.
Et geopolitisk slagsmål som har nådd helt inn i den idylliske fjellheimen på grensa mellom Sverige og Norge.
Full stans
Noen kilometer før den første avkjøringa til Sulis, ved Glastunes, som de fleste stedsnavn her oppe en fornorskning av opprinnelig samiske navn, står en gravemaskin parkert utenfor en stengt port i fjellveggen.
Så sent som i april var det en helt annen aktivitet her. Selskapet Nye Sulitjelma Gruver (NSG), eid av kanadiske Blue Moon Minerals, gikk løs på den kjente Rupsi-forekomsten. En forekomst som det aldri har vært i produksjon på, bare undersøkt. På nytt skulle det åpnes gruver i Sulis.
Men så ble det full stans. For også et annet selskap, det Luxemburg-baserte VMS Exploration, har rettigheter i det samme området.
Arctic Sapphire et nytt industrielt stjerneskudd?
Utenfor den stengte porten i den massive fjellveggen, snakker jeg med talsmann og daglig leder i Blue Moon, gruveentusiasten Øystein Rushfeldt. Dagen etter skal han til Oslo for å møte nettopp konkurrenten VMS Exploration.
– Målet er å komme til enighet mellom de to selskapene, i stedet for å sabotere for hverandre. Jeg har tro på at vi skal lykkes, forklarer Rushfeldt.
Lærer av skipstunnelen
Men først skal også han innom Sulis en tur. Her skal han møte 20-30 representanter for nordnorske næringsforeninger. De valgt seg Sulitjelma som møteplass når framtidas strategi og lobbyisme skal utmeisles.
Lederen for vertskapet, Anja Fagereng i Fauske næringsforening, forteller meg at hun er inspirert av lobbyismen som ligger bak et politisk flertall som i revidert nasjonalbudsjett har sikret finansiering av Skipstunnelen på Stadt.
– Vi har mye å lære her, sier hun foran møtet med sine nordnorske kollegaer og Øystein Rushfeldt.
For Øystein Rushfeldt handler møtene med VMS i Oslo om å finne en vei videre for gruvedrift i Sulis.
– I stedet for at vi går i veien for hverandre, noe som også er fullt mulig dersom vi ikke kommer til enighet, sier Rushfeldt.
Etter møtene er Rushfeldt fortsatt optimist.
– Men det vil gå noen uker før vi har et endelig resultat, forteller han meg.
Møtet er i realiteten et være eller ikke være for ny gruvedrift i dette området. Inntil videre er porten stengt, mens skiltene insisterer på at dette er et anleggsområde.
Blant innbyggerne i Sulitjelma er det ulike syn på åpning av ei ny gruve. De som ønsker ny gruvedrift, håper de to selskapene kan samarbeide. Andre mener at livet i det tidligere gruvesamfunnet står på egne bein uten ny gruvedrift.
Gruvemuseet
Selv fortsetter jeg videre til Gruvemuseet, en del av Nordlandsmuseet.
En engasjert, tidligere gruvearbeider, John Gunnar Olsen, drar en eksklusiv forsamling bestående av Marta Anna Løvberg, kommunikasjonsansvarlig for Nordlandsmuseet, Marianne Normann, markedsansvarlig for museets sørlige avdeling, og meg selv, gjennom gruvas historie.
Jeg har besøkt museet tidligere, men Olsen legger nye dimensjoner til museets utstilling. Sært nok biter jeg meg fast i det lett absurde i at gruvearbeiderne i Sulis spilte tennis. På et bilde poserer Bjarne Braaten, som i alle fall fra 1945 til 1946, i tillegg til en rekke andre idrettsverv, var leder for det som het Tenniskretsen.
Salige NRK-profil Herbjørn Sørebø skrev i 1972 ei diktsamling som het” Bønder spelar ikkje tennis». Mulig det, men gruvearbeiderne i Sulis spilte faktisk tennis.
Senere samme dag skal John Gunnar Olsen og hans kollega Tom Vegard Larsen fyre opp et gammelt diesellokomotiv og frakte meg 1,6 kilometer inn i Grunnstollen i Giken-gruva, den siste gruva som var i drift fram til nedleggelsen i 1991.
For meg blir dette også et møte med mine første famlende steg inn i journalistikken. Allerede på sent 70-tall startet den første mobiliseringen mot en mulig nedleggelse av gruvedriften i Sulitjelma.
Sammen med lederne for det som hadde utviklet seg til å bli en av landets sterkeste fagforeninger fikk jeg være med inn i gruva og møte gruvearbeiderne. Hvor dypt ned i fjellet vi dro den gangen, husker jeg ikke.
Forhandler om å åpne ny gruve i Sulis.
Militærnektere
På sitt dypeste lå gruva 545 meter under Langvatnet.
– Vi bryr oss ikke om havet her inne. Det er Langvatnet som er nullpunktet for oss, forklarer John Gunnar Olsen.
Dagens tur inn besøksgruva, åpen for de som ønsker innsyn i det underjordiske livet slik det artet seg, stopper ved vognene som fraktet gruvebusen lengre og lenge ned i fjellet. Arbeidsreisen fra man gikk inn i fjellet til drivverdig forekomst tok nesten en time.
Men også her oppe ligger kobberet synlig i stollen. Noen kakk med de opprinnelige sleggene, de første årene ble malmen brutt for hånd, avslører den umiskjennelige lukta av svovel. Svovelkis og kobber, to ulike mineraler, finnes som regel i samme malmklump.
Fram til 1858 fantes ikke Sulitjelma. Skiftet kom da den samiske Mons Petter fant det han trodde det var en gullklump. Eller rettere sagt mange år senere. Gullklumpen viste seg å være noe helt annet, nemlig svovelkis.
Verdifullt nok til at en svensk investor en iskald februardag i 1887 sendte ingeniøren Alfred Hasselbom, i spissen for 50 dømte militærnektere, inn i den nordnorske fjellheimen.
Rekrutteringen var ikke tilfeldig. Klimaet var brutalt og arbeidsforholdene likeså.
På det meste bodde det 3.000 mennesker i Sulis, i tillegg til 300 og 400 i Jakobsbakken, en gruveby lenger inn og opp i fjellet. I dag en perle av et samfunn hvor deler av den historiske bygningsmassen er gjort om til fritidsboliger, andre fortsatt eid av Norsk luthersk misjonssamband.
Kunstige safirer
I dag bor det fortsatt knapt 500 mennesker i Sulis. Det tallet kan fort øke, også uten ny gruvedrift.
Forklaringen finnes omtrent der her startet denne historien, til det hypermoderne fabrikklokalet nede på det gamle industriområdet Sandnes. Her holder produksjonsleder Erik Lund i Arctic Sapphire til sammen med beskjedne fem ansatte. Ambisjonen er en betydelig vekst i arbeidsstokken.
Det snakkes om flere hundre ansatte.
Arctic Sapphire er et østerisk-eid industriselskap som produserer kunstige safirer, eller safirkrystaller. Det er en komplisert og til dels hemmelig prosess som ligger bak et svært ettertraktet produkt.
På samme måte som mineralene som kanskje skal hentes ut av fjellet, er også krystallene som produseres i Sulis, en del av det geopolitiske kappløpet som foregår mellom Europa på den ene siden, og Russland og Kina på den andre siden.
Det handler om å bli selvforsynt med avgjørende innsatsfaktorer i moderne teknologi. Krystallene inngår i smartklokker, kamera, telefoner og annen led-teknologi.
I Sulitjelma er grønn energi og kjøling fra Langvannet, til en produksjonspris langt lavere enn hos konkurrentene, både den viktigste innsatsfaktoren og det fremste salgsargumentet.
Erik Lund viser rundt i et produksjonslokale hvor de ansatte selv så langt har installert til sammen seks ovner. Den teknologiske utviklingen går raskt, og det er ryddet plass til 100 nye ovner dersom selskapet lykkes å ta en ledende markedsposisjon, noe som er et langsiktig og krevende arbeid.
Krigsindustrien
Vel ute igjen er det drønnet fra viftene som kjøler den tyskeide kryptofabrikken Bluebite som dominerer. I tillegg til gigantiske, strømslukende vifter, er dørene inn til lokalet fjernet og erstattet av gitter for å holde temperaturen nede på datamaskinene som jakter kryptovaluta.
En helt spesiell og kontroversiell for gruvedrift, eller kryptomining som det heter. Uten ringvirkninger for lokalsamfunnet. Uten lokalt ansatte. Knapt ansatte i det hele tatt.
På Gruvemuseet lærer jeg at gruvebusen spilte tennis.
Store glipper i gitteret som erstatter låste dører gjør det enkelt å ta seg inn.
Sist jeg besøkte fabrikken viste en av eierne meg et eget hjørne med datamaskiner som forsynte Israel med kunstig intelligens, en avgjørende del av den israelske krigsmaskinen, produsert med grønn energi fra Arktis.
Jeg reiser ut av Sulitjelma med noen paradokser i bagasjen.
Det åpenbare først.
På tross av sterk mostand fortsetter internasjonal kryptospekulasjon og hente ut knappe ressurser i nord. Statnett har satt foten ned for tildeling av ny kraft over 5 MW. Det er for alle praktiske formål et nei til ny industri.
Eller illustrert på en annen måte, det samme som Bluebite i dag har anledning til å bruke uten at det kommer landsdelen til gode.
Så det mer intrikate.
Fagbevegelsen, ikke minst i nord, og i særdeleshet i Sulitjelma, var sterkt antimilitaristisk. Også i ei gruve hvor de første som, med rein handmakt, brøt malmen, svenske militærnektere.
Den eminente forfatteren Dag Skogheim har gjennom sin triologi om Sulis levert sterke vitnesbyrd om hvordan den norske fagbevegelsen i samarbeid med sine svenske og finske kollegaer reiste seg i protest mot opprustningen før 1. verdenskrig.
– Generalenes krig er aldri arbeideres krig, var et av slagordene.
Jeg drar fra Sulitjelma med noen paradokser i bagasjen.
I dag sender de politiske lederne i USA, Russland og Israel sine soldater inn i stadig nye kriger. I krigens kjølvann følger et økende behov for mineraler hentet ut av fjellheimen.
Til slutt det politiske paradokset.
Historien om industrien i Sulitjelma, sammen med historien om svenske LKAB i Kiruna på andre siden av grensen, møtes ikke bare i et felles arbeidsmarked, men også gjennom en vilje til å bygge jernbane i områder man knapt trodde det var mulig å bygge infrastruktur.
Sannheten er kanskje snarere at det aldri har vært vanskeligere å bygge infrastruktur i nord enn akkurat nå. I 2026 skorter det verken på penger eller teknologi.
Det var viljen til å satse som forsvant med vår egen rikdom.
