Forskerportrettet: Willy (84) har forsket på dagens utfordringer i Arktis gjennom en historisk linse

Det var rene tilfeldigheter som førte Willy Østreng som ung mann til Arktis. Under leting etter tema til hovedfagsoppgaven sin ved UiO snublet han over programmet 'Nye territorier i internasjonal politikk' på Polhøgda i Oslo og spørsmålet om hvorfor det var Norge som fikk suvereniteten over Svalbard i sin tid. 

Østreng hadde overhodet ingen personlig interesse for Arktis og nordområdene på dette tidspunktet, men spørsmålet vekte en nysgjerrighet. Siden har Svalbard og nord vært en rød tråd gjennom hele karrieren.

Nå har han samlet erfaringene og kunnskapen fra både arbeidslivet og pensjonstilværelsen i bokverket Det geopolitiske Polhavet - Samtidsutfordringer i en historisk belysning.

– Jeg ønsket å sette min egen forskning i en større sammenheng, sier forskeren i et intervju med High North News.

Inngangsporten Svalbard

Svalbard vekket først interesse i Østreng. Senere vokste interessen til å inkludere hele Arktis og nå også sammenhengen mellom utviklingen i Arktis og Polhavet og det som skjer i resten av verden.

– Det startet med en liten øygruppe, sier forskeren og forteller at hovedfagsoppgaven hans førte til en forskerstilling ved Fridtjof Nansen-stiftelsen på Polhøgda. Senere ble han også direktør for stiftelsen, en stilling han ble i i 26 år.

– Vi skulle gå fra å være en stiftelse til å bli et forskningsinstitutt med klare programmer og prosjekter, forteller Østreng. Og det tok lang tid, legger han til. 

– Da jeg sluttet der ble jeg leder av Senter for grunnforskning ved Det Norske Videnskaps-Akademi i 6 år. Jeg var også medstifter av Norges Vitenskapsakademi for Polarforskning i 2008 samtidig som jeg var Professor II ved Universitetet i Trondheim. Og så hadde jeg nådd pensjonsalder, sier Østreng.

Svalbardforskning med praktisk betydning

Men vi spoler litt tilbake. For jeg har lyst til å høre om det er en eller flere epoker i forskerens karriere som kanskje har vært spesielt krevende eller givende.

Forskeren kan fortelle at svalbardforskningen har vært noe av det mest givende. Boken Det politiske Svalbard var en oppfølger til hovedfagsoppgaven hans og handlet om hvordan norsk lov og jurisdiksjon over Svalbard har blitt etterlevet frem til 1975.

– Jeg fant ut at den norske jurisdiksjonen over Svalbard var preget av sparepolitikk og ikke et ønske om å markere norsk suverenitet i noen særlig grad, som for eksempel over de sovjetiske gruvebyene, sier Østreng og fortsetter:

– Den boken ble sentral i en politisk prosess som ble utløst i norsk offentlighet. Spørsmålet handlet om å endre innholdet i norsk politikk, fra å la russerne håndtere sine egne interne forhold i de russiske gruvebyene til å gi norsk suverenitet gjennomslag også der.

Østreng forteller at det opplevdes som svært givende å se hvordan forskningsprosjektet hans kunne belyse noe som, sett fra suverenitetsinnehaveren Norge, måtte betraktes som et stort problem.

– Det var interessant å være en som dokumenterte dette og at det ga substans til en endring av norsk politikk. 

Østreng legger til at arbeidet med hans nyeste verk også har vært svært givende, men at alderen tærer på. 

– Det har vært et ganske krevende arbeid. Jeg begynte på det da jeg var 79-80 og det har pågått i fem år. Og man har ikke de samme kreftene som man hadde som 20-åring. Det har kanskje vært det mest krevende jeg har gjort både fysisk og intellektuelt, sier han. 

Også her spiller Svalbard en sentral rolle på grunn av sin strategiske betydning og behandles i minst ti av sytten kapitler. 

– En rekke stater med interesser i Arktisk er ikke med i Arktisk råd, som Kina og India, men er signatarmakter til Svalbardtraktaten. Derfor har de rett til adgang og opphold til øygruppen uten hensyn til formål, forklarer Østreng om hvorfor Svalbards posisjon i Arktis er helt unik.

Helhetlig perspektiv

Forskeren satte i gang med bokprosjektet fordi han så at det manglet et helhetlig perspektiv på Polhavet. Han ønsket å sette sin egen forskning på Arktis og Polhavet i en større sammenheng og fortsatte sitt arktiske arbeid fra hjemmekontoret sitt i Oslo. 

– Jeg måtte utvide min egen statsvitenskapelige tilnærming til å også inkludere alle vitenskapelige disipliner, inkludert naturvitenskap, jus og historie. Sammen kan de belyse helheten og helheten er større enn de enkelte komponentene, sier Østreng og legger til:

– Jeg ville se på utviklingen i en større sirkumpolar sammenheng, men også hvordan utviklingen i Polhavet og Arktis samspiller med utviklingene i internasjonal politikk. 

– Det manglet et helhetlig og tverrfaglig perspektiv. Det flerfaglige må inn for å få frem nye aspekter ved utviklingen i Polhavet.

Geopolitikk i negative termer

Gjennom arbeidet med det nyutgitte bokverket arbeidet Østreng med geopolitiske teorier og slik oppdaget han en tendens i geopolitisk forskning som først oppsto på 60-tallet og fortsatte inn i 70- og 80-tallet.

– Det rådet en tanke om at imperialismen er geopolitikkens mor og at geopolitikkens eneste verktøy er vold, forteller Østreng.

I arkivene kunne han se en moralsk forargelse over geopolitikken og dens historiske resultater, samt en påfølgende avstand til geopolitisk forskning.

– En rekke forskere i den vestlige verden boikottet geopolitikken fordi den ble oppfattet som moralsk forkastelig. Dermed ble faget skadelidende på mange måter. Man kan ikke ta avstand fra dette temaet hvis man ønsker å forstå den geopolitiske komponenten i internasjonal politikk, sier Østreng og fortsetter:

– Det fikk befeste seg en følelse av at geopolitikken bare er vold og at geopolitikken ikke kjenner folkeretten eller internasjonalt samarbeid. Det stemmer helt enkelt ikke. 

Geopolitikken har selvsagt søkt makt gjennom vold og undertrykking ved et utall tilfeller, men Østreng ønsker å vise at de geopolitiske virkemidlene er overraskende variert og sammensatt.

Han trekker frem både havrettskonvensjonen, Svalbardtraktaten og demilitariseringen av Åland-øyene som eksempler på at geopolitisk samarbeid har gagnet folkeretten. 

– Geopolitikken er mest tjent med internasjonalt samarbeid. Krig er jo tross alt den mest kostbare måten å sikre sine nasjonale interesser på, konstaterer Østreng.

Østreng var direktør for Fridtjof Nansens Institutt gjennom 26 år. (Foto: Svalbardspostens arkiv)

Klarspråk og klare tanker

For å sette Polhavet og Arktis inn i et helhetlig og større perspektiv og for å nyansere geopolitikken har Østreng hatt stort fokus på klarspråk i det nyeste bokverket. Slik kan han henvende seg til en bred lesergruppe.

– Hver disiplin har utviklet sin egen fagterminologi som ikke nødvendig er overførbar til andre disipliner. Dette gjelder særlig samfunnsvitenskap og naturvitenskap hvor de samme ordene kan ha forskjellige betydninger. 

Han mener at tverrfaglig forskning har et kommunikasjonsproblem fordi det ikke finnes et felles språk mellom disiplinene. 

– Det er ikke mulig å jobbe med geopolitikk uten å være fler- og tverrfaglig. Det er et krav etter min vurdering, sier Østreng.

Han kritiserer også en stundom overdreven bruk av fagterminologi i forskning.

– Klarspråk gjør tanken klarere. Noen ganger får man mistanke om at en dramatisk og nesten overdreven bruk av fagbegreper bidrar til å skjule at tanken ikke er like klar bestandig, sier han.

Han legger til at dette skjules i en utilgjengelig bruk av fagtermer. Dette er ikke gjennomgående, sier Østreng, men han finner tidvis at dette må være årsaken til bruken av et overdrevent komplisert språk.

– Forskningens formål må være å klargjøre, ikke å tilsløre, sier Østreng og avslutter:

– Jeg mener at det er en viss frykt for å være klar i forskningen. Den frykten må vi bygge ned. Det er ikke en mistillit til fagspråket, vi trenger fagbegreper, men det må ikke overdrives. Overdrivelsene er tilslørende, også for forskere og jeg er en av dem.

– Noen ganger, ikke ofte, men noen ganger kan man sitte igjen med følelsen av keiserens nye klær.