Arne O. Holm mener Nord-Norge er mer samlet enn noensinne

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nylig var noen hundre av landsdelens næringslivsledere og politikere samlet i Oslo. En årviss øvelse hvor ideen er å oppsøke «sentralmakta» i stedet for å vente til den samme banker på døra hjemme. En form for direktepåvirkning i kombinasjon med en indremedisinsk øvelse i å gå i takt.

Forståelse er ikke nok

Det siste er ikke et nødvendig mål, knapt nok ønskelig, i enhver sammenheng. Til det er avstanden mellom Helgeland og Øst-Finnmark for stor.

Men møteplassen, også gjennom felles uttalelser, er illustrerende for min egen opplevelse som en slags nordnorsk uteligger de siste årene.

Striden står ikke innad i landsdelen, men mellom landsdelens behov og regjeringens forståelse av hvor krevende det er å stå i en slags kontinuerlig beredskap, mens det herjer en krig i Europa. Skjønt, forståelsen deles av store deler av landet.

Men forståelse alene løser ikke problemer. Det er det bare handlinger som gjør.

Tøffest er situasjonen jo lenger nord og øst i landet vi kommer.

Men der jeg før kunne oppleve nedsettende kommentarer om mennesker, politikk og næringsliv i nord, møter jeg i dag så å si uten unntak respekt og forståelse i hele landsdelen for det krevende arbeid det innebærer å bo og leve på grensa mot Russland.

På samme måte møtes næringslivet på Helgeland med begeistring for eksportinntekter og innovasjon.

Tar ansvaret

By og bygd vil alltid støte mot hverandre i prioriteringer, men erkjennelsen av at Nord-Norge trenger sterke og levende bysamfunn finnes langt utenfor byenes egne grenser.

Med stort alvor har Nord-Norge tatt på seg ansvaret for å utvikle det skiftende regjeringer, uansett farge, har utpekt til landets viktigste strategiske satsingsområde.

Det samme ansvaret preger også kravene som stilles til bevilgende myndigheter for å kunne ivareta denne rollen, enten det handlet om investering i forsvar, sivilsamfunn eller infrastruktur.

Det handler ikke om å vedta resolusjoner om å være enig. Det handler om å ha en felles forståelse hva som kreves av en stadig synkende og aldrende befolkning.

Den forståelsen er i dag en nordnorsk plattform for politiske utspill, enten de kommer fra næringslivet eller politikkens verden.

Så betyr ikke det at det er ikke er strid og uenighet i nord. Det skulle bare mangle, og er også nødvendig for ikke å stivne i løsninger som uansett ikke virker i et moderne samfunn.

Universelle konflikter

Men konfliktlinjene er som regel universelle, og ikke særegne for en langstrakt landsdel.

Vi er to folk, og kampen om arealer og hensynet til natur og miljø, gjør slike konflikter gjenkjennelig i nesten ethvert land på kloden. Så lenge vi ikke utstyrer oss med autokrater som Donald Trump løses ikke slike konflikter med motorsag og dampveivals. 

Også innenfor helsesektoren brytes det kvist. Men heller ikke det er særegent ved Nord-Norge. Jeg vet knapt om et eneste sykehus i Norge som er bygd uten at jordmødre eller lokalbefolkning på forhånd har kledd seg i verbale lenker i politikkens korridorer.

Å kjempe for det lokale helsetilbudet står enhver fritt. Ganske særlig når helsevesenets egne til enhver tid er i stand til å produsere såkalte faglige argumenter som spriker i alle retninger.

Det tredje stridsemnet heter utdanning og lokalisering. Men heller ikke det er landsdelsspesifikt. På ingen måte.

Året 2026 blir om mulig mer turbulent enn året vi har gått ut av.

Desto mer tilfredsstillende å kunne konstatere at Nord-Norge står mer samlet enn noen gang rundt det ansvaret vi har for å trygge og bygge resten av nasjonen.