Når direktørene forlanger at vi skal betale regningene deres

Kursutviklingen for Bitcoin de siste tre årene. Når noe ser ut som en boble og smeller som en boble, kan mye tyde på at det faktisk er en boble. (Kilde: DN Investor)
Kursutviklingen for Bitcoin de siste tre årene. Når noe ser ut som en boble og smeller som en boble, kan mye tyde på at det faktisk er en boble. (Kilde: DN Investor)
Jeg var fersk journalist da arbeidsfolk tok til gatene for å forsvare sine industriarbeidsplasser. Jeg rapporterte fra Mo i Rana og Sulitjelma. Fra Kirkenes og Odda. Fra Longyearbyen og Tyssedal. Overalt fant jeg stolte arbeidere som krevde respekt for de verdiene de produserte.

Toger gjennom avisspaltene

Nå, noen tiår senere, er det eierne, norske og utenlandske, som heiser fanene. De har knapt ansatte, men toger gjennom avisspaltene sammen med sine advokater og rådgivere, med krav om at staten skal ta regninga for deres nye industrieventyr: Kryptovaluta.

Da Kristelig Folkeparti gikk i regjeringsforhandlinger, fikk de mest oppmerksomhet for å ha kuttet taxfreekvoten med et par flasker vin. Slik gikk reisende nordmenn muligens glipp av en femtilapp i sparte avgifter hver gang de krysset grønn sone etter Taxfree-shopen på Gardermoen.

Mindre oppmerksomhet fikk kravet om at de som helt frivillig forsøker å tjene seg søkkrike på kryptovaluta, skulle betale strømregninga selv. Men også det kravet fikk gjennomslag. Fra 1. mars neste år er alt som minner om en gratis lunsj for spekulanter i kryptobransjen, en del av en kortvarig og lite ærefull del av nordnorsk industrihistorie.

Skjønt industri. Å grave etter bitcoin, den mest kjente og største kryptovalutaen, har lite med industri å gjøre, enten det skjer i Mo i Rana, på Fauske, i Glomfjord eller i Ballangen.

 

Stuper på børsen

At Nord-Norge var spesielt attraktivt for dette pyramidelignende forsøket på å fylle noen tomme industrihaller med et tusentalls datamaskiner av enkleste sort, er ganske innlysende. Vi har overskudd på elektrisk kraft, sågar i sine reneste form, i tillegg til at staten var villig til å subsidiere store deler av strømregninga.

For det er stort sett det eneste substansielle som kan sies om kryptovaluta. Produksjonen har ingen formål, men er ekstremt kraftkrevende. Kryptovaluta skaper knapt nok arbeidsplasser, men truer til gjengjeld med å velte klimaavtalen, som verden akkurat nå prøver å redde under toppmøtet i Katowice i Polen.

Verdien på den såkalte valutaen, som i spekulantenes salgsbrosjyrer nærmest sidestilles med gull når det kommer til sikkerhet, har falt med mellom 80 og 90 prosent på et drøyt år.

De som gikk først inn i dette markedet har tjent seg søkkrike. De som kom sist inn, lokket av alvorstunge norske industriledere, klarer knapt å selge restene av sine havarerte investeringer. Det er mer enn trangt i døra når alle vil ut samtidig.

 

Grav så mye dere vil

Industrilederne som tidligere lovte oss at de ville bruke kraftoverskuddet til å skape reelle verdier og varige arbeidsplasser, svarer nå på det politiske vedtaket om å fjerne subsidieringen, ved å mobilisere det de har av krefter, advokater og PR-rådgivere.

Det kan neste se ut som om Norge har innført et særegent forbud mot graving etter kryptovaluta.

Det er selvfølgelig ikke riktig.

Det står fortsatt industriledere som tror dette er framtidas valuta, fritt til å grave bitcoin som mye de orker.

Det eneste som er endret, er den særnorske subsidiering av denne virksomheten. At kryptograverne må betale det samme for strømmen som deg og meg.

Rana Blad er en av svært få norske aviser som har gjort seg til talsmann for internasjonale kryptospekulanter. Ikke så rart, kanskje, der de ligger vegg i vegg med Mo Industripark som igjen har gjort seg til vertskap for nettopp denne type virksomhet. Fornuften ender ofte i blindsonen når man skriver om sine egne.

 

Bedre å stå på perrongen

I sin iver etter å fortelle hvor skandaløs fjerning av subsidier til kryptoindustrien er, gir de samtidig et ufrivillig innblikk i galskapen i å fortsette subsidieringen. Bitfury, som er navnet på selskapet som har slått seg ned i Mo, bruker ifølge avisen årlig 380 gigawattimer strøm. For dette betaler de i dag 1,6 millioner kroner, mens de med ordinære avgifter må betale 62,5 millioner kroner.

Tenk det. Ved å måtte betale det samme for strømmen som vi andre må betale, tilføres samfunnet drøyt 60 millioner kroner. I valget mellom å putte disse pengene rett i lommene til utenlandske eiere, i stedet for inn i det norske samfunnet, velger altså noen det første.

Strømforbruket alene tilsvarer det drøyt 15 000 eneboliger bruker i løpet av et år. I Mo i Rana er det til sammenligning knapt 7 000 eneboliger.

Jeg har ofte både hyllet og oppfordret nordnorske industriledere til å gå i tog for å sette den rene energien vår i arbeid.

Men dersom toget settes i fart på et sidespor, hvor en kollisjon med klimaavtalen, sunn fornuft og reell verdiskaping er uunngåelig, er det bedre å stå igjen på perrongen.

 

Tags