Longyearbyens lokalstyreleder: Styrkingen av Forsvaret må også omfatte Svalbard

Denne uka arrangeres debattrekken High Noon i Harstad av Festspillene i Nord-Norge og High North News. 

Debatten mandag gikk under tittelen ‘Svalbard – hvem skal forsvare det egentlige Arktis?’:

Svalbards strategiske betydning øker, USA truer med å trekke seg ut av Nato og vil kjøpe Grønland. På Svalbard øker Russland sin aktivitet og tilstedeværelse. Skal Norge respondere med større militært nærvær, og hvordan vil Nato svare på et eventuelt militært angrep?

Lokalstyreleder i Longyearbyen, Terje Aunevik (V), ønsker at Forsvaret skal være mer til stede på og rundt øygruppa. 

– Vi lever i en urolig verden. Som følger av dette øker forsvarsbudsjettet, og jeg forventer at også Svalbard blir innlemmet i denne økningen. Hvordan dette praktisk skal gå for seg, har jeg full tillit til at Forsvaret og norske myndigheter løser på en god måte, sier Aunevik under debatten.

– Det er viktig å skape forståelse for at Svalbard er en del av Norge, og Norge er etter Natos artikkel 3 forpliktet til å evne å motstå et væpnet angrep. Altså må Norge sette seg i stand til å kunne forsvare Svalbard, slår han fast. 

Tveegget samarbeid

Ved et mulig angrep på Svalbard, kan vi regne med USA og Nato, vurderer Stian Bones, professor i historie ved UiT Norges arktiske universitet. Han problematiserer samtidig forsvarssamarbeidet med USA i lys av Trump-administrasjonens framferd. 

– Alt USA har gjort i Norden og Arktis også etter at Trump ble president i vinter, tyder på at landet fortsatt prioriterer militær tilstedeværelse i nord. Årsaken til det er veldig klar: USA har som verdens sterkeste militærmakt en permanent interesse av å følge med på hva Russland gjør. Til tross for at det amerikanske fokuset forskyves mer mot Asia, er atomubåtene på Kolahalvøya en trussel for USA, påpeker Bones og fortsetter:

– At USA vil komme oss til unnsetning hvis krig truer, er jeg ganske sikker på. Men dilemmaet for oss er at vi står overfor et USA som kanskje i stadig større grad framover ikke vil være til å kjenne igjen. Spørsmålet er: Hvor langt på vei vil vi være kompis med bølla? Vil vi ha et tett forsvarssamarbeid med en nasjon som for eksempel driver med valgpåvirkning i Europa?

I møte med Russland og USA

Hvor utsatt er egentlig Svalbard? spør Arne O. Holm, som leder High Noon-debattene.

– Under den kalde krigen hadde Sovjetunionen et mål om å ta kontroll over Svalbard dersom krig truet. Hva som er Russlands intensjoner i dag, er vanskelig å si. Men vi kan registrere at Russland har bygd opp militærbaser med kapasiteter som gjør at de kan tenkes å nekte andre å bruke øygruppa hvis krig truer. Fra fastlands-Russland kan det skytes ut raketter som kan gjøre forholdene ganske så ulevelige på Svalbard, svarer Bones. 

Og hvis man snur blikket vestover, hva finner man da? følger Holm opp.

– Tradisjonelt har USA og Russland operert med en balansetenkning i Arktis. Da i den forstand at USA har vist en form for tilbakeholdenhet rundt Grønland, samtidig som landet har hatt og fortsatt har baseanlegg der, og Russland har på sin side vist tilbakeholdenhet når det gjelder Svalbard og andre ishavsøyer. Hvis Trump gjør alvor av truslene om å overta Grønland, vil denne balansen forrykkes og det vil sette oss i en vanskelig posisjon, bemerker UiT-professoren.

Etterlyser sivilt beredskapsløft

Amy Brox Webber, fylkesleder i Finnmark SV og tidligere medlem av Forsvarskommisjonen, er mer forbeholden til å styrke militært nærvær rundt Svalbard.

– Man må ikke glemme at hvis vi ensidig går inn for å øke den militære aktiviteten, har det ringvirkninger og det er ikke vi som definerer hva andre land skal gjøre, påpeker hun.

Webbers er samtidig mest opptatt av at satsingen på Forsvaret ikke følges opp med et reelt sivilt beredskapsløft, noe hun ser et stort behov for.

– Jeg mener at det er helt avgjørende at Norge sikrer egen forsvarsevne, og at vi skal være rustet til å operere i nordområdene og selv ha kontroll og oversikt. Men slik det er akkurat nå går styrkingen av Forsvaret dessverre på bekostning av den sivile beredskapen, sier hun og fortsetter: 

– Vi ser at beredskapen er skjør i Øst-Finnmark og Svalbard, som er veldig sårbare områder. Infrastrukturen som skal få samfunnet til å fungere, har blitt en salderingspost [noe som prioriteres lavt, journ. anm.] for nær alle partier i ulik grad – mens forsvarsbudsjettet øker enormt. 

Vil ha 1,5-prosenten nordover

Longyearbyens lokalstyreleder stemmer i på at styrking sivil beredskap må opp på prioriteringslista.

– I Nato er det ikke bare økte forventninger til militær kapasitet, men også vekt på betydningen av robuste sivilsamfunn. Lokalstyret har lenge understreket at vann, avløp og energi på Svalbard er kritisk infrastruktur av nasjonal betydning – og faktisk av internasjonal betydning i Nato-sammenheng, sier Aunevik.

Han viser til at regjeringen på fredag, inn mot Nato-toppmøtet i Haag, varslet at den vil øke forsvarsutgiftene til 3,5 prosent av BNP og bruke 1,5 prosent på tiltak i sivil sektor som understøtter militær evne og styrker samfunnets motstandsevne. 

– Vi trenger en ordentlig diskusjon om hvor denne 1,5-prosenten skal brukes. Noen deler av Norge er ekstremt strategisk viktige, og der kan ikke kommunene stå alene om å finansiere kritisk infrastruktur, framholder Aunevik.    

Kunstnerblikket

Dramatiker Karoline Una Moen bidro som kunstnerstemme i debatten. Hun er aktuell med premiere på den dystopiske forestillinga Askesky under Festspillene.

– Askesky handler om to ungdomssøstre som opplever å bli tatt ut av sitt hjem og flyttet til et annet mot sin egen vilje. De erfarer dette oppbruddet som at deres verden går under, og det trigger ideer om hele verdens undergang – som følger av en pest, en asteroide eller krig, forteller Moen.

– Disse scenarioene er informerte av frykten som bobler i dagens omverden. Trusselbildet som vi alle lever med i dag kommer inn og «mater» søstrenes fantasier og redsel. I forlengelsen rettes fokus på deres strategier for å overleve, som virkelighetsflukt og lek. 

Moen retter ikke så mye blikket mot sikkerhetspolitikken i sitt kunstneriske virke, men interesserer seg for avsidesliggende øysamfunn og kunne tenkt seg å gjøre en studie av Svalbard.

– I skrivingen min kommer jeg ofte tilbake til tematikken rundt isolerte øysamfunn, og som kunstner er jeg nysgjerrig på Svalbard. Jeg vil gjerne lære om hvordan det er å leve der, sier dramatikeren og fortsetter:

– Hvis jeg skulle ha skrevet et teaterstykke om øygruppa, ville jeg søkt etter å beskrive hva som er en trygg normalsituasjon og så skrevet inn et brudd med denne. Det sentrale spørsmålet blir hva som da skjer med menneskene som står i det?