Arne O. Holm mener Joda, vi står han av. Men burde vi ikke heller smelle knyttneven i bordet?

Bom stopp på hovedveien mellom nord og sør i Norge. (Foto: Arne O. Holm).
Bom stopp på hovedveien mellom nord og sør i Norge. (Foto: Arne O. Holm)

Kommentar: Vi tar været med fatning, vi nordlendinger, men burde vi egentlig det? Burde vi ikke heller dundre knyttneven i bordet og si at dette finner vi oss ikke i? At det går på sikkerheten løs.

I snart åtte uker har jernbanen gjennom Sverige og fram til Narvik, også kalt Nord-Norges viktigste transportåre vært stengt. Samtidig som den eneste veistrekningen mellom nord og sør også har vært stengt.

Jeg forstår at busser som sitter fast i Oslo-trafikken skaper problemer. Jeg forstår også at en Tesla som ble berget av ei flytende badstue er god TV.

Det handler ikke om nyhetsdekningen. Det handler om den politiske forståelsen av hvordan samfunnet er skrudd sammen, eller snarere ikke skrudd sammen, når både veier og jernbane kapper landet i to.

Man kunne kjøpt mange elektriske leddbusser for prisen av den jernmalmen som hoper seg på svensk side fordi jernbanen mellom Kiruna og havna i Narvik er stengt, nå sist fordi uværet har gjort det umulig å reparere skadene etter ei avsporing. Fem milliarder kroner, for å være mer nøyaktig

I tillegg til et tap på noen milliarder for sjømatnæringa, og gods fra Oslo og nordover som må over på bil, før det er bråstopp i en tunell langs E6.

Vi ruster opp militært, men hva med sivilsamfunnet?

Jeg deltok i forrige uke på den arktiske konferansen Arctic Frontiers i Tromsø.

Det var et sammenfall i tid, som om noen hadde skrevet et manus, og senere tatt regi. I samme øyeblikk som en amerikansk admiral tok ordet på scenen for å advare mot akutte kriser i Arktis, peip det infernalsk i mobiltelefonen min.

Admiralen het Nathan Moore og distinksjonene på uniformen avslørte at han var Deputy Commander i U.S. Coastguard.

Den akutte krisa han snakket om var tyfonen, eller orkanen som vi sier, som traff den vestlige delen av den amerikanske delstaten Alaska i september 2022. Tyfonen rammet 35 avsidesliggende og stort sett veiløse samfunn i Alaska hardt og brutalt.

Nødmelding på telefonen

Midt i admiralens fortelling, i hans forsøk på å svare på spørsmål om Arktis er forberedt på å håndtere denne typer kriser, våknet mobiltelefonen min, og ga et slags svar.

Nathan A. Moore
Mens den amerikanske admiralen Nathan Moore snakket om orkan i Alaska i september 2022, herjet en ny orkan i Nord-Norge. (Foto: David Jensen)

Nødmeldinga, som var sendt fra Nordland politidistrikt, varsles med en infernalsk alarm selv om telefonen skulle være slått av. «Akutt fare», sto det, hilsen politiet. Etterfulgt av en ordre om å holde seg innendørs på grunn av ekstreme værforhold. Politiet hadde stengt sentrum av Bodø. Det var farlig å bevege seg utendørs.

Beskjeden ble sendt til rundt 50.000 innbyggere, og skulle senere bli sendt også til innbyggere i andre nordnorske byer etter hvert som uværet beveget seg nordover.

Et år etter at tyfonen traff Alaska, beskrev Public Media hva som hadde skjedd i september 2022. Matlagre som skulle vare i et helt år ble ødelagt på noen timer, eiendommer som hadde stått i generasjoner ble rasert, og livsviktig fangstutstyr ødelagt. For å nevne noe.

Jeg var på vei til Nome

Jeg var på vei til Nome, Alaska da tyfonen slo til. Rullebanen var skadet, hotellene – det er ikke mange av dem - fylt opp av redningsmannskap.

Halvannet år senere har en ny orkan herjet langs en arktisk kyst. Denne gangen nord i Norge. Det ble notert nye rekorder i vindstyrke. Bølgehøyden nærmet seg 20 meter, før havet dundrer mot land. Vinduer ble revet ut av hoteller og høyhus, og dundret i bakken. Naust og låver ga opp og brøt sammen. Tak ble revet av boliger og sykehus. Tømmerstokker knakk sammen som tannpirkere.

Det vi har felles er kulde, mørke og avstand til makt.

Reparasjonsarbeidet på malmbanen avblåst.

Og til slutt, altså en ordre fra politiet om å holde seg innendørs.

Temaet for Arctic Frontiers i år var «Actions & Reactions». Min egen reaksjon på det varslede uværet var å returnere til Bodø en dag tidligere enn planlagt. Meteorologene fortalte med utestemme at flyene etter all sannsynlighet ville bli stående på bakken dagen etter.

Arktis er et unikt område

Diskusjonen med admiralen, om «Arktisk sikkerhet, lokal motstandsdyktighet», fulgte jeg derfor via en skjerm i Bodø, mens stormen pisket mot vinduene mine.

– Arktis er et unikt område å operere i, sa en annen paneldeltaker, Randy «Church» Kee fra Ted Stevensen Center for arktiske sikkerhetsstudier, mens takplater fløy gjennom lufta.

Også flytrafikken stopper opp. (Foto: Arne O. Holm).

– Det er kaldt, det er mørkt, det er avsides, forklarte han, og la til:

– Vi har ingen nasjonal sikkerhet om vi ikke har lokal sikkerhet.

Etter Russlands angrep på Ukraina er det krig som dominerer trusselbildet i Arktis. I nord deler Norge og Finland grense med Russland. Det samme gjør USA gjennom delstaten Alaska, hvor bare Beringstredet skiller de to naboene.

– Vi har gjennom lang tid bygget ned beredskapen. Nå må vi tenke totalberedskap på nytt, sa statssekretær Anne Marie Aanerud i det norske Forsvarsdepartementet, som også satt i panelet.

Militær opprustning

Vi er godt i gang, hele forsvarsalliansen Nato er godt i gang, med å ruste oss militært. Øvelsene kommer tett som hagl i nordområdene. Om en måned skal mer enn 20.000 soldater fra 13 land øve på forsvar av det som kalles Natos nordflanke, eller Nordkalotten, for å bruke et mer sivilt begrep. Sømløst skal svenske, norske og finske soldater, supplert av kollegaer fra Nord-Amerika og Sør-Europa, krysse nasjonale grenser i Arktis.

Ikke vinden, også politikerne må jekke seg ned.

Til sjøs, på land og i lufta.

Det skal trenes på en fiktiv invasjon av Finnmark av en ikke nærmere definert «nær likeverdig motstander».

Kanskje er vi i rute rent militært. Men er vi i rute når det kommer til sivilsamfunnet? Det som også kalles totalforsvaret, fordi det sivile og militære i en krisesituasjon, enten det skyldes klima, vær eller krig, henger nøye sammen.

For noen dager siden kjørte jeg langs E6, den eneste forbindelsen mellom nord og sør i Norge. Det finnes ingen omkjøring hvis veien stenges. Alle stoppes, både militære og sivile. Når været er så dårlig at veien stenges, så sørger det samme været for at all trafikk både til sjøs og i lufta også stopper opp.

En enslig lastebil

Det var det som skjedde da jeg forsøkte å forflytte meg fra nord mot sør. En enslig lastebil hadde fått motorhavari i en av mer enn et titalls trange tuneller, bygd i en annen tid, for en annen tid.

Feltsenger Tromsø lufthavn
Folk sov på feltsenger på Tromsø lufthavn under orkanen "Ingunn". (Foto: Trine Jonassen)

Alt stoppet opp, slik også planene om en jernbane gjennom Nord-Norge stoppet opp for mange år siden. På grunn av islagte veier, det er som regel det i Arktis vinterstid, i kombinasjon med et høljende regn, det blir vanligere og vanligere på denne tida av året, brukte bergingsmannskapet to-tre ganger lengre tid enn planlagt for å ta seg fram til havaristen.

Denne veistrekninga, en hovedpulsåre i sivil og militær beredskap, har i tiår flyttet ut og inn av statens planer for å bedre logistikken i nord.

– Logistikk er det viktigste, avbrøt en i panelet på scenen i Tromsø tankerekka mi. Jeg fikk ikke med meg hvem, men panelet var tunglastet med sivil og militær kompetanse.

Hovedveien, Europavei 6, har i sum uansett tilbrakt lengre tid utenfor enn innfor statens finanser.

Ingenting har skjedd.

Når ikke høyere på nyhetshimmelen enn kort trafikkmelding på nasjonale nyheter

Konsekvent bygget ned

I stedet har vi konsekvent bygget ned beredskapen, mens vi har forsterket trafikkårene lenger sør, for de som reiser til og fra hovedstaden. Kostnadsoverskridelsene alene kunne finansiert ny infrastruktur i store deler av nordområdene.

Så ofte stenges denne hovedpulsåra i nord, at den på de nasjonale nyhetskanalene ikke når høyere på nyhetshimmelen enn til ei kort trafikkmelding.

Sitter en buss fast i Oslo, havner det på topp i de nasjonale nyhetssendingene. Med levende bilder og utsendte reportere. Det kan det være grunner til. Men det er noe med proporsjonene.

I drøye fem timer sto vi i kø, før lastebilen var tauet vekk.

Jeg kom meg videre.

De som skulle andre veien, nordover, var ikke like heldig. Trailere som først hadde stått i kø i timevis, sto plutselig bom fast på første fjellovergang.

Så ble veien stengt igjen.

I et snaut døgn krysset beredskapstjenesten fingrene for at ikke en akutt situasjon skulle oppstå på feil side av sperringen. Eller mer dystopisk, at ikke en «fiktiv invasjon» skulle bli virkelighet, mens de militære styrkene, egne eller allierte, sto fast i den samme køa som vi sivile sto i. At de ble stående fast bak en trailer, eller enda verre, en elbil som hadde gått tom for strøm.

Det er langt mellom ladestasjonene i Arktis hvis trafikken stopper opp.

De som i første omgang kom lengst, reiste bare noen meter

Rekordkraftig vind

Vindstyrken som herjet i Alaska tilbake i 2022 var på 38 meter i sekundet. Her hjemme nådde den 54 meter i sekundet på sitt verste.

Det betyr ikke at Nord-Norge ble hardere rammet enn Alaska. Tvert imot. Men det forteller oss at Arktis består av svært forskjellige områder, både geografisk og beredskapsmessig.

Det vi har felles er kulde, mørke og avstand til de som bestemmer. Avstand til forsyninger når det røyner på.

Utenfor vinduet mitt jekket vinden seg ned noen hakk. Orkan ble til stiv kuling. Flytrafikken kom sakte i gang, og det ble lengre mellom takplatene fra høyhusene som stupte i bakken. Fortsatt var tusenvis uten strøm, flyplasser og veier stengt. Fra Tromsø og Arctic Frontiers var konferansedeltakere fra hele verden på vei hjem.

De som i første omgang kom lengst, reiste bare noen meter. De ble sittende innestengt i et fly som trodde det var mulig å ta av. Etter seks timer slapp passasjerene ut. Da hadde flyene verken kommet seg opp i lufta eller tilbake til gaten. Vinden var for sterk, og rullebanen for glatt.

De som til kjørte bil møtte stengte fjelloverganger uansett hvilke retninger de dro. I Harstad stengte sykehuset fordi det manglet tak. Redningshelikoptrene kunne ikke lande på grunn av flygende gjenstander. Kulturminner som hadde stått mot uvær i uminnelige tider ble knust til pinneved.

De siste konferansedeltakerne ikke kommer seg ikke fra Tromsø før søndag. Fire døgn forsinket.

Bør jekke seg ned

Vinden jekker seg ned, men det bør også politikere med ansvar gjøre, før de setter utropstegn etter sin egen innsats for de arktiske sivilsamfunnene.

Virkemidlene som skulle sørge for at det bor folk i nord, den viktigste forutsetningen for å kunne forsvare oss militært, har så langt ikke virket. Verken i Norge eller i Finland.

Det er umulig å lage planer som tar høyde for enhver naturødeleggelse.

Men manuskriptet for framtidas må skrives om.

Og noen må ta regien.

(Dette er en revidert utgave av en kommentar publisert 2. februar. Red. anm)

Mer fra Arne O. Holm:

Nøkkelord