Den levende iskantsonen

Koblingen mellom livet i havisen, i de frie vannmassene og på bunnen er særdeles viktig for grunne sokkelhav som Barentshavet. Dette er også en viktig grunn til at iskantsonen, som et særlig verdifullt og sårbart område, må strekkes såpass langt sør, skriver Haakon Hop og Ole Arve Misund fra Norsk Polarinstitutt i denne kronikken.
I forbindelse med revisjonen av forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten, pågår en større debatt om iskanten og om hvor grensen skal settes på kartet. Iskantsonen defineres som gradvis overgang fra åpent hav til pakkis og fungerer som beiteområde for fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Hvorfor angår iskantsonen oss? 

I forbindelse med revisjonen av forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten, pågår en større debatt om iskanten, hva den er og hvor grensen skal settes på kartet. I denne kronikken belyser vi tema som opptar mange: Hva er iskanten og hva er iskantsonen? Hvilke planter og dyr lever der og hvorfor angår iskantsonen oss?

I forvaltningsplanen defineres iskantsonen som et særlig verdifullt og sårbart område, og i forbindelse med revidering skal politikerne enes om hvor grensen for dette området skal gå. Vitenskapelig kunnskap om de fysiske og biologiske prosessene i iskantsonen gjør at vi anbefaler at den sørlige utbredelse av iskantsonen skal gå på 0,5 prosent isfrekvens for maksimal utbredelse. La oss se nærmere på hvorfor området er så verdifullt for det marine økosystemet.

Iskantsonen - en gradvis overgang

Iskantsonen defineres som gradvis overgang fra åpent hav til pakkis. Den strekker seg fra 15 til 80 prosent iskonsentrasjon, som er ganske tett drivis. Iskantsonens sørlige grense er vanligvis ikke en veldefinert «kant», men belter av drivis. Hvis vinden blåser fra sør eller øst vil isen pakkes sammen til en ganske tydelig iskant, men når vinden snur oppstår flere områder med åpent vann og råker.

Å fremskaffe et godt datagrunnlag

Forskernes oppgave er å fremskaffe best mulige datagrunnlag om iskantsonen, hvordan data er koblet sammen og varierer mellom sesonger og år. I arbeidet med forvaltningsplanen innhenter beslutningstakerne også informasjon om menneskeskapte påvirkninger som klimaendringer, oljesøl, miljøgifter, plast, fiske og skipsfart i isfylte farvann.

Seniorforsker Haakon Hop ved Norsk Polarinstitutt
Seniorforsker Haakon Hop ved Norsk Polarinstitutt. Foto: Norsk Polarinstitutt

I isen er det liv

Iskantsonen består av både ett år gammel is og flerårsis. Ulike typer is er habitater for en rekke arktiske arter. Når havvann fryser, forsvinner mesteparten av saltet. Under smeltingen blir kanaler og hulrom i isen okkupert av små dyr og alger. Større rom kan huse krepsdyr og polartorsk. Isalger kan vokse på undersiden av isen, hvor de utgjør en viktig matkilde for dyr som lever i isen og dyreplankton som kommer opp fra dypet tidlig på våren. Noen arter isalger forekommer også i smeltedammer på isoverflaten om sommeren.

Direktør Ole Arve Misund ved Norsk Polarinstitutt
Direktør Ole Arve Misund ved Norsk Polarinstitutt

Et viktig beiteområde

Iskantsonen fungerer som beiteområde for fisk, sjøfugl og sjøpattedyr. Polartorsk og lodde er de pelagiske fiskeartene som er mest tilknyttet sonen. Det er også en mengde arktiske arter fisk som holder til på bunnen. Iskantsonen er viktig for flere arter sjøfugl. Polarlomvi og alkekonge som kan forekomme i store konsentrasjoner, særlig om våren og sommeren. Teist og ismåke er vanlig. Flere selarter benytter isen i iskantsonen som kaste-, hårfellings og hvileområder. Iskantsonen har dessuten høy verdi for isbjørn som jakter sel. Grønlandshval, hvithval og narhval er tilpasset til å være i områder med is hele året, men iskantsonen er også et viktig beiteområde for andre hvalarter om sommeren.

Fra is til havbunn

Produksjonen i iskantsonen er todelt: Tidlig om våren i mars-april starter produksjonen av isalger, og i april-mai starter oppblomstringen av planteplankton i vannmassene i iskantsonen. Oppblomstringen avhenger av nok næringssalter og lagdelte vannmasser. Det vil si smeltevann øverst, slik at algene forblir i det øvre vannlaget hvor det er nok lys. Med nok lys kan oppblomstringen strekke seg langt under isen, og dessuten langt sør for iskanten. Etter hvert blir algene beitet ned av dyreplankton.

Det som ikke beites synker ned når isen smelter, og oppblomstringen avtar og blir mat for bunndyr. Ofte får bunndyrene kun denne ene årlige pulsen med næring. Bunndyrene blir i sin tur mat for bunnlevende fisk, dykkende fugl og sjøpattedyr, eksempelvis hvalross. Bunndyr flytter på seg kun i begrenset grad selv om iskantsonen beveger seg. På havbunnen brytes organisk materiale ned og blir til næringsstoffer til ny produksjon neste vår. Slik går den årlige karbonsyklusen.

Koblingen mellom livet i havisen, i de frie vannmassene og på bunnen er særdeles viktig for grunne sokkelhav som Barentshavet. Dette er også en viktig grunn til at iskantsonen, som et særlig verdifullt og sårbart område, må strekkes såpass langt sør.

Når temperaturen stiger og isen minker

Ustabile isforhold kan føre til økt ungedødelighet og redusert rekruttering hos enkelte selarter. Dersom iskantsonen blir liggende langt fra land, kan det bli for langt å svømme eller fly for mange av dyrene som vanligvis finnes i iskantsonen og noen blir da heller værende ved Svalbard eller andre øygrupper i Arktis gjennom sommeren. Her må de kjempe om begrensede ressurser i nærområdene.

Vår tids klimaendringer med økt temperatur har resultert i mindre isutbredelse og tynnere is. Dette får konsekvenser for isalger og planteplankton så vel som dyrelivet i iskantsonen.

 

Denne kronikken er skrevet av Haakon Hop, seniorforsker, og Ole Arve Misund, direktør, begge ved Norsk Polarinstitutt i Tromsø.

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: