Amanda (22) på oppdagerferd i Russland -Jeg er aldri redd

Amanda Åsberg (22) er opprinnelig fra Brønnøysund. Hun reiser ukentlig til Russland for å skape historier fra Barentsregionen. (Foto: Privat)
Da journalisttalentet Amanda Åsberg (22) var ferdig med utdannelsen og etter noen år med NRK-jobbing bestemte hun seg for å gjøre noe helt nytt. – Jeg ville møte ildsjeler i Barentsregionen.

 

Da journalisttalentet Amanda Åsberg (22) var ferdig med utdannelsen og etter noen år med NRK-jobbing bestemte hun seg for å gjøre noe helt nytt. – Jeg ville møte ildsjeler i Barentsregionen.

Det hele startet da hun var med på et kurs om russiske samer i regi av Barents Press i 2016, fikk oppleve Kolahalvøya og fikk vite at Barentssekretariatet utlyste stilling som videoprodusent.

- Det passet meg perfekt å dokumentere Barents-samarbeidet gjennom video, det å møte nordområdehelter, dokumentere det å ta vekk stengsler og være med på et fredsprosjekt som skal gjøre det tryggere å bo i nord, sier Amanda.

Hun reiser gjerne alene til Russland, ser seg ikke mørkt på å krysse grensen over Storskog ukentlig for å møte mennesker – massevis av spennende ukjente folk – alle med sin unike historie.

- Som nå sist når jeg møtte ei 85 år gammel dame, Gunhild Smith, som leder den norsk-russiske vennskapsforeningen (NoRu). Fredsforebyggende arbeid mellom mennesker som opplevde krigen, som har historien i ryggmargen og som virkelig vet betydningen av fred er, forteller videoskaperen.

For det er gjennom menneskene og dere historier at Barentsregionen kommer til syne som det den faktisk er.

- Som Jacob Mikkelsen i NoRu sa, «at den største faren er når to land ikke kjenner hverandre, det er da usikkerhet og frykt oppstår, sier 22-åringen, opprinnelig fra Brønnøysund.

By i forfall

En av reisene til Russland som har gjort stort inntrykk på Amanda, var da hun reiste til Teriberka, en tidligere Sovjetisk mønsterby helt på randen av totalt forfall.

- Vi reiste til byen Teriberka på Kola, en fiskeby som er en av få tilgjengelige steder på Kolahalvøya, sammen med representanter fra Norut, Salt, Hold Norge rent, Kola Science Centre, Den Russiske Kystfiskeforeningen og det norske generalkonsulatet i Murmansk. Vi skulle undersøke naturen der, for å se hvordan plastforurensning har påvirket byen, forteller Amanda.

Synet som møtte henne har gjort stort inntrykk. Til tross for skipsvrak langs havnen, nedslitte hus og et samfunn i forfall, så var Teribeka et svært vakkert sted.

- Innenfor mange av de forlatte bygningene sto det fremdeles møbler og gjenstander, det kunne nesten se ut som om at folk dro på ferie for så å ikke komme tilbake. Papirer og slitte gardiner vitnet om et veldig brått farvel for mange. Likevel kunne det plutselig komme et menneske ut av neste dør, neste hus. Det var helt merkelig, forteller videojournalisten.

For det å se hvordan menneskene som fortsatt bodde i byen klamret seg fast, hvordan ildsjeler med stort mot forsøkte å reise det gamle biblioteket og samtidig se hva massiv turisme – som ingen av de innfødte får muligheten til å livnære seg av gjorde med byen, var rørende.

- Fiskeværet ble verdenskjent etter spillefilmen «Levithan», noe som førte til mer turisme og oppmerksomhet fra media. Ironisk nok handler spillefilmen om hvordan menn fra storbyen skaper problemer for de lokale. Selv om flere sier at de ikke kjenner seg igjen i filmen, legger de ikke skjul på at forretningsmenn fra sentrale deler av Russland lever av turismen i Teribeka.

Møtt med hjertet

Amanda forteller at det beste med jobben i Barentssekretariatet er reisingen og alle møtene med mennesker i samfunn som før føltes veldig langt borte.

- Barentsregionen er veldig spennende. Jeg møter multikulturelle samfunn og jeg blir møtt på en utrolig god måte overalt. Jeg føler meg velkommen, og selv om kulturen er annerledes kjenner jeg meg igjen i folk. Russere er veldig høflige sammenlignet med oss nordmenn, men samtidig direkte og alt skal være veldig ordentlig. De er veldig skikkelig om jeg kan bruke det uttrykket og russere er fine mennesker å forholde seg til, smiler Amanda.

Hun har fått spørsmålet om hun er redd når hun reiser helt alene over grensen.

- Jeg kjenner ingen frykt når jeg reiser over Storskog, likevel skjønner jeg at folk spør. Det handler vel om at folk frykter det de ikke kjenner, så min jobb er å bidra til kjennskap. Jeg blir opplever stadig varme hjerter og en stor gjestfrihet, sier 22-åringen, som endelig har fått multivisum.

- Nå kan jeg reise over grensen så mye jeg vil, smiler hun.

Amanda Åsberg (22) 160 kilometer ute på tundraen under en av sine russlandturer. (Foto: Privat)
Byen Teribeka falt sammen i 1991 da eksportnettverket for fisk falt sammen. (Foto: Amanda Åsberg/Barentssekretariatet)

Kirkenes - en kul by

For Amanda har det å flytte til Kirkenes åpnet opp enda større glede over Nord-Norge.

- Kirkenes er en veldig kul plass å bo, det skjer mye her og jeg har virkelig forstått hva Barentsregionen er for noe. Det kan virke så stort og uoversiktelig når man står utenfor, men jeg har fått et barentshjerte – det er helt sikkert, sier hun.

Hun har fått øynene opp for russland-norgesamarbeid, og har nå begynt på russlandkurs for å lære enda mer.

- Bare forståelsen om disse landene i samhandling er svært verdifullt både for meg som person og videre arbeid som journalist. Jeg skaffer meg nå et stort nettverk på tvers av grensene – og ja, det er et svært land, men jeg føler meg mye nærere historien nå, sier Amanda.

Hun opplever en region med store og uante ressurser og hun ser et stort fremtidspotensiale.

- Vi kan aldri flytte grensen, men vi kan flytte grenser – det er helt sikkert. Og det som virkelig gir noe i arbeidet jeg gjør, er prosessen. Det er en fin måte å se verden gjennom kameraet. Først opplever jeg situasjoner og mennesker der og da, så må jeg reflektere og lære mens jeg jobber frem resultatet, forteller brønnøy-jenta.

 

For Amanda Åsberg (22) er det spennende å få reise til Russland jevnlig - gjerne helt alene. (Foto: Privat)

Russiske «Fretex»

Det neste prosjektet Amanda skal dokumentere er russiske Fretex, eller SPAtex som det heter i nabolandet.

- I morgen kjører jeg til Russland igjen, der skal jeg lage film fra Spatex, den russiske Fretex, som på samme måte som i Norge jobber med å rehabilitere fysisk og psykisk syke mennesker. Det er et initiativ fra norske Fretex, og det har vært en stor suksess. Vi skal også møte den russiske kriminalomsorgen, forteller Amanda.

Hun er entusiastisk når hun forteller, gleden over samarbeid og ny livsglede er helt åpenbart en drivkraft for den unge journalisten. Og SPAtex, det betyr fred på russisk.

- Målet er å få i gang enda flere attførings-prosjekter for yrkeshemmede gjennom Frelsesarmeens butikk i Murmansk. Og fungerer attføringen i Murmansk, er det mål om at Frelsesarmeen skal lage lignende butikker andre steder i Russland, forteller videoskaperen.









Nøkkelord