næringsliv
Med et hjerte for stein
- Er det ett eneste menneske her til lands som ikke kan ha kinesisk stein i hagen, så er det meg!
Vi møtes i Barcodeområdet i Oslo. Omkranset av høye fasader i fifty shades of grey. Betong, stein, stål, glass. Det er mineralske råstoff uansett hvilken retning du snur deg. Og et steinkast unna ligger operaen, dekket i hvit og provoserende italiensk marmor. Et steinvalg som skapte debatt, men også et skifte, for steindebatten rundt operaen fikk mange til å oppdage norsk stein.
- Som dame er jeg jålete av meg og det er utrolig mye fint, så jeg ble raskt glad i norsk stein.
- Han vokste opp på en liten holme, og rodde til skolen. Senere var han med mot tyskerne i 1940, og det er vi veldig stolte av i familien.
Foreldrene møttes mens de jobbet til sjøs. men gikk etterhvert i land. De bosatte seg i Trondheim, og det kom tre barn. Elisabeth har både storebror og lillesøster. Hun beskriver alle, seg selv inkludert, som tydelige individualister. Forholdet til familien betyr mye for henne. Moren er passert 90 år, og enke etter at Elisabeths far døde for to år siden.
- Mor er ei utrolig tøff dame. Og heldigvis for meg er det veldig mye mineralrelatert som skjer i Trondheim, for da kan jeg legge inn et besøk hos henne mens jeg er der!
- Jeg hadde fått noen penger av farfar til konfirmasjonen som utgjorde halvparten av beløpet, også mente jeg at foreldrene mine skulle betale resten. Jeg argumenterte med at de uansett ville ha utgifter til meg om jeg skulle bo hjemme det året.
- På den tiden skulle jeg reise rundt i flere uker i USA. Og dette måtte jeg finansiere på en måte, så jeg meldte meg opp til sosialøkonomi og brukte studielånet til turen. Men da vi kom tilbake tenkte jeg at siden jeg allerede var oppmeldt kunne jeg jo like gjerne ta den eksamenen.
- Jeg skrev at vi alle har et forhold til geologi, da vi har alle studert vakre stener på stranden, haha.
Etter ti år i departementet kom et tilbud fra mineralnæringen. Eller mer konkret, Pukk- og grusleverandørenes Landsforening, en av forgjengerne til Norsk Bergindustri. Lederen skulle slutte, og Elisabeth ble spurt om å søke på stillingen. Og fikk den. De samarbeidet tett med foreningen til steinindustrien, og da denne ikke hadde råd til egen generalsekretær lengre ble det til at pukkforeningen skulle ta telefonen for dem og gjøre enkle oppgaver. Da satt hun med begge foreningene, og i tillegg fikk en tredje forening, bergindustrien (som bl.a. omfattet gruvene), behov for endringer i sekretariatet. Bergindustriens fellessekretariat ble skapt, og det ble forløperen til sammenslåingen til Norsk Bergindustri som skjedde i 2008.
- Den største forskjellen var nok at departementet var en hierarkisk organisasjon, hvor hver situasjon og avgjørelse sildres gjennom flere ledd, mens i et lite sekretariat kommer du tettere på det som skjer.
- Kanskje ikke så mange overraskelser, men det var gledelig å oppleve at jeg gjorde nytte for meg! De rekrutterte meg fordi jeg kjente til de politiske prosessene, noe som umiddelbart ble nyttig da grønn skattekommisjon ble nedsatt. De foreslo en ressursavgift som vi fikk dokumentert at var en dårlig ide. Den har imidlertid poppet opp igjen flere ganger, senest i Jeløya-erklæringen fra Solberg II. En må være svært nøye med utformingen hvis en ikke ønsker å øke byggekostnadene uten å oppnå det en egentlig vil, eller gjøre norske mineralprosjekter mindre konkurransedyktige, slår generalsekretæren fast.
- I praksis var mineralstrategien mest festtaler, og Solbergregjeringen sier at det var den forrige regjeringens strategi og at de selv skal satse på mineralnæringen, men i praksis har vel ingen av de to regjeringene skjønt hva det betyr å satse på mineralindustri. Men de har skjønt at de må forvalte disse ressursene. De har oppdaget næringen, og jeg kan jo være freidig nok til å si at Norsk Bergindustri har spilt en rolle i det.
- Kommunikasjonsmessig er det en kjempeutfordring å si at vi kan bruke fjordene våre som deponi, men det er jo det som er saken. I Norge har vi en unik situasjon hvor dette faktisk er mulig, sier hun. Men, sjødeponi skal bare velges dersom det er den beste løsningen legger hun til.
- Ja, det er jo det. Det er det konsekvensutredningsinstituttet handler om.
- I jobben min er det den som skal stå i fokus, ikke meg. Profesjonelt er det ikke meg som Elisabeth Gammelsæter som er interessant, men meg som generalsekretær i Norsk Bergindustri. Men samtidig er jeg jo mer enn jobben min såklart.
- Kjell er viktig for meg. Han er en fin fyr.
- Det er fast tradisjon at jeg lager pizza på fredager. Tynn bunn må det være, og hjemmelaget tomatsaus.
- Jeg vet ikke om det vil endre seg så mye, det blir nok fortsatt mye stein! Men jeg tror de er glade for at jeg har en jobb jeg syns er viktig og føler at jeg kan bidra. Det er noe som er viktig for meg, og jeg har planer om å gjøre nytte for meg i mange år framover!
- Kanskje det at folk bestemmer seg for ting på manglende kunnskapsgrunnlag. Det er nesten sjokkerende, og jeg syns det er veldig synd.
- Ja definitivt. Og følelser burde ikke ha noe med dette å gjøre, det er spørsmålene for viktige til. Vi må legge kunnskap til grunn, ellers får vi dårlige avgjørelser.
- Hver nordmann bruker mellom 10 og 15 tonn mineralske råstoffer hvert eneste år. Vi blir flere folk i verden, og skal du ha fattige land opp til en bedre levestandard, så vil de også bruke mer. I tillegg ser vi en sterk urbaniseringstrend over hele kloden, og for eksempel vil en kineser som flytter fra landsbygda til byen bruke 8 kg kobber mer. Så det ressursregnestykket vi har foran oss, det går bare ikke opp. Folk tror visst at denne vokser på trær, sier hun og vifter med mobilen.
- Men det kommer den jo aldri til å gjøre.
- Det er flott det, men la oss drive i Norge, la oss utvikle bransjen videre med norske verdier og regler.
- Det blir for enkelt å alltid la "de andre" sikre råstoffene vi trenger til det grønne skiftet og teknologien rundt oss.
- Løsninger på utfordringene kommer ikke av seg selv, de kommer i samarbeid med industrien, og vi må få lov til å jobbe dem fram.
- Ja, for eksempel sjødeponi. Nå har EUs tekniske komite for mineralavfall anerkjent Norges praksis på området som kunnskapsbasert. Komitéen oppfordrer også til ny kunnskap, men skal du skaffe ny kunnskap må du ha noe å forske på.
- Det er noe mentalt tror jeg. Du ser ikke det som er under havoverflaten, og da oppleves det som om det er ute av kontroll. Derfor oppleves det nok verre enn å putte det på land. Jeg tror det er sånn det henger sammen. Samtidig er det godt dokumentert at havbunnen rehabiliteres mye raskere enn landjorda, at det har mindre utlekk enn landdeponi, ingen avrenning, ingen støvplager, og så videre. Nei, det er en komplisert materie det der, slår hun fast.
Det er et godt stykke fra forelesningene i sos.øk. på Blindern til oceanografi, økologi, geologi, utlekking og avrenning, men faktaene sitter. De som kjenner henne vet at Elisabeth ikke er typen til å fare med unøyaktigheter, hun søker kunnskap som er så solid at man kan si ja eller nei. Svart eller hvitt.
- Det har vært nyttig å bli voksen og tryggere i seg selv. Det er noe som gradvis har vokst fram.
- Det var vanskelig for meg. Men så er det sånn at hvis det er viktig for meg å ha den jobben, så må jeg arbeide med meg selv, stå i de skoene og gjøre det som følger med. Jeg har ikke rømt, sier hun ettertenksomt.
- Da jeg satt og så "Ocean´s Eleven" og de bryter seg inn i det bankhvelvet, så er det første jeg legger merke til at gulvet er larvikitt! Så jeg er vel litt yrkesskada da?
