Gruveindustri er risky business både for eiere og investorer. Sydvaranger Gruve AS er det foreløpig siste eksempelet på for stor risiko og for liten kompetanse. Derfor blir det direkte pinlig når Sparebank1 Nord-Norge på konkursdagen framstår som helten i spillet om jernmalmen i nord.
I High North News har vi avslørt hvordan selskapet nærmest konsekvent har unnlatt å bryte gråberg, og i stedet har ranet til seg de siste restene av malm som ligger i dagen.
Eller som det i litt mer diplomatisk språkdrakt heter i en rapport fra Direktoratet for Mineralforvaltning som vi refererte fra i HNN forleden:
- De grunnleggende forutsetningene for driftsplanen fra 2010 er ikke fulgt.
- Stort etterslep av gråbergsbrytning, spesielt i nordøstdelen av Bjørnevatnsbruddet.
- Underkutting av foten til Storsleppa, som resulterte i utglidning, og fastlåsing av betydelige malmkvanta for flere år framover.
Din og min jernmalm
Altså vår eiendom. Den er din og min.
Akkurat det poenget blir særdeles viktig når gruva nå er slått konkurs, og de største eierne tar med seg sine ekstravagante og ufortjente bonusutbetalinger og reiser tilbake til Australia. For bare gjennom en fornuftig forvaltning av gruva har den en verdi for eventuelle framtidige eiere og framtidige generasjoner -for ikke å snakke om de 400 gruvearbeidere som i dag står uten arbeid.
Skjulte seg bak børsnotering
Men det er, viser det seg, bare en liten del av forklaringa. Andre gruver produserer på dagens priser, men så har de også gjort den nødvendige jobben med å gjøre malmen tilgjengelig gjennom en planmessig og langsiktig produksjon, eller legge om til en annen drift en dagbrudd.
Risikofri gest
Sammen med de andre långiverne, som Innovasjon Norge, har de gamblet på gruveindustrien – og tapt. Og for hver eneste dag som har gått, har tapet økt.
