Som norsklærer var jeg ofte rørt, men sjelden til tårer, av unge menneskers møte med livet og litteraturen. I mai rant det over.
Spørsmålene er egentlig like enkle som ukorrekte å stille: Trenger vi virkelig flere filmer om andre verdenskrig nå? Har vi ikke, selv innenfor våre egne grenser, trusler nok mot folkesuvereniteten, trykkefriheten og religionsfriheten til 17. mai-taler i hver grend - uten å ta i bruk historien og retorikken om okkupasjon, brent land og evakuering?
