Arne O. Holm mener Statsbudsjettet: Nesten hver krone som brukes i nord skyldes Russland

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Spørsmålene som må diskuteres er om tiltakene kommer for seint, og når de kommer, treffer der de skal.

Skjønt, diskutert. Så langt i pressedekningen er nordnorske medier ganske så alene om å referere til regjeringens nordområdepolitikk. Den nasjonale betydningen av nordområdene drukner i avgifter på snus eller brennevin.

De årvisse overskriftene som forteller at «dette betyr statsbudsjettet for deg» er bare egnet til å lure oss til å tro at nasjonens skjebne kretser rundt dieselavgifter.

Nasjonens trygghet

Mer meningsfulle analyser av budsjettet er for spesielt interesserte, og nordområdepolitikken er og blir et tema utelukkende for oss som bor i nord, mens det i aller høyeste grad handler om nasjonens trygghet.

Når jeg dypdykker i budsjettet, et statsbudsjett som forlot avisenes førstesider allerede da en deltaker i TV-programmet «Skal vi danse» trakk seg, er beskrivelsene og begrunnelsen for den påståtte satsingen i nord, rene ord for pengene.

– I møte med dagens utfordringsbilete og geopolitiske situasjon, har det aldri vore viktigare at vi får eit berekraftig, sterkt og motstandsdyktig nord, sa utenriksminister Espen Barth Eide i ei pressemelding gjengitt både Utenriksdepartementets, Forsvarsdepartementets og Kommunal- og distriktsdepartementets hjemmeside.

Nordområdepolitikken skal videre, ifølge kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran «styrkje vår nasjonale tryggleik og beredskapstyrke», og er, for også å sitere forsvarsminister Tore O. Sandvik, «avgjerande for forsvaret av Noreg og NATO».

Alt i og om nord handler i budsjettsammenheng om avskrekking og forsvar. Eller forberedelse på en mulig krig, om dramatikken strekkes et hakk lenger.

Så dreier likevel den politiske mottakelsen av statsbudsjettet seg om helt andre ting.

Symptomatisk i så henseende, Senterpartiet, som inntil nylig satt i regjering med AP, nekter å forhandle, blant annet fordi dieselprisene øker og noen passkontor erstattes med busser.

Meningsløst

Nå skal det sies til Senterpartiets forsvar at de aldri har vært spesielt opptatt av nordområdene. De snakker i stedet om distrikts-Norge, som om det gir noen mening å sammenligne bygder på Innlandet med kommuner i nord.

Med noen helt spesielle unntak, er statsbudsjettet for nordområdene langt på vei en konkretisering av regjeringens nordområdestrategi slik den ble presentert i slutten av august.

Den gangen beskrev jeg strategien som en gjentakelse av gamle slagord, men med et langt mer dramatisk bakteppe.

I budsjettet forsterkes en virkemidler i Innsatssonen, altså Finnmark og deler av Nord-Troms. Men den største effekten i nord skal ifølge budsjettet komme i form av en kraftig økning i forsvarsutgiftene, både direkte og indirekte.

Det handler blant annet om Forsvarets behov for bedre infrastruktur som veier og bygningsmasse.

De mer eksperimentelle forsøkene på å lokke folk nordover gjennom økt barnetrygd, nedskriving av studielån og gratis barnehage, har så langt ikke gitt seg noen utslag i redusert fraflytting.

Om en forsterking av de samme vil virke, gjenstår å se.

I ettertid er det lett å se at mange av tiltakene kom for sent. Det er vanskelig å stoppe et tog i fart.

Spørsmålet er derfor, gitt det geopolitiske bakteppet, om ikke hele Nord-Norge burde inngå i en slags innsatssone – før det er for seint. For også de største byene sliter.

Sivilsamfunnet

Den militære innsatsen er avhengig av sivilsamfunnet rundt seg, og både det relative og faktiske folketallet synker i nord.

Helsevesenet sliter, og sett utenfra virker det som om nordnorske kommuner slåss om å komme seg på Robek-lista, ei liste over kommuner i økonomisk ubalanse underlagt statlig kontroll. Ikke om å unngå den. 

Mens det tidligere var småkommuner som sto i fare for å bli direkte underlagt staten, sliter nå storbyer som blant annet Tromsø, Alta, Rana og Bodø med å holde seg utenfor.

Selvforskyldt, langt på vei, men ikke mindre alvorlig for både byene og nasjonen.

Selv betrakter jeg fremleggelsen av statsbudsjettet fra Islands hovedstad Reykjavik. De neste dagene samles et par tusen mennesker mer opptatt av nordområdene enn de aller, aller fleste.

Så om det går dårlig med nordområdene, er det fortsatt full fart i det arktiske konferansemarkedet.

Om det er en trøst, er jeg slett ikke sikker på.