A never ending love story: Det arktiske likhetsidealet

Svalbardtraktatens overlevelseskraft ligger hos menneskene som har valgt seg et liv på Svalbard. Her er det Hilde Fålun Strøm som møter NRKs Kari Toft ganske så fjernt fra annen menneskelig aktivitet. (Foto: Arne O. Holm)
Det må ha vært tilbake i 1986, tror jeg, at jeg første gang entret et skutedekk i Longyearbyen. En skårunge, resten av passasjerene trodde jeg var matros, på besøk i det som skulle åpenbare seg som et arktisk paradis. Siden har det egentlig bare fortsatt. A never ending love story.

I kveld går jeg om bord igjen, takket være en kulturnasjon som har råd til å holde seg med en kringkaster.

13.319 minutter TV

I ni døgn seilte jeg om bord i NRKs flytende sakte-TV fra Svalbard. For en journalist er det et eventyr i seg selv å få jobbe sammen med profesjonelle NRK-medarbeidere. Denne gangen som en del av et team som døgnet rundt har produsert Norges lengste TV-sending. I ni døgn, 13.319 minutter, fanger kameraene en natur og et dyreliv det er få forunt å få oppleve.

For meg et gjensyn med at landskap ulikt alt annet. I seks år bodde jeg på Svalbard, i mer en 30 år har jeg vært på tur.

Bildene fra seilasen vil tale for seg. Så er det likevel maktpåliggende å minne om at deler av Spitsbergen er bebodd. På ulikt, og til dels forunderlig vis.

Naturen tar ikke regi

Menneskene som har valgt å bosette seg rundt 78 grader nord spiller en birolle i den arktiske fauna, så også i denne gigantiske TV-produksjonen. Annerledes enn et liv på fastlandet er de underlagt naturens orden. Alle som en er på besøk. Noen lengre enn andre, men fortsatt bare på besøk.

Som Hilde Fålun Strøm og Sunniva Sørby, som har valgt å tilbringe et helt år alene i ei lita hytte svært langt fra nærmeste nabo. Vi møter dem mens drømmen om et år i villmarka fortsatt er akkurat det, en drøm. Vi vinker til polakkene som holder ut det meste på en forskningsstasjon i Hornsund, og møter noen unge russere i Pyramiden, en forlatt russisk gruveby som er i ferd med å gjenoppstå som en turistdestinasjon. Hvem skulle trodd det, at det skulle serveres latte i det gamle kulturpalasset?

Also read

I TV-programmet er det naturen som spiller hovedrollen, og den gjør det med glans. Ganske særlig fordi den arktiske naturen aldri lar seg regissere. Heller ikke av profesjonelle NRK-medarbeidere. Det kan gå galt, fryktelig galt, om man ypper seg.

Menneskenes hjerte

Det vet ikke minst menneskene som på sendingens siste dag samles rundt den gamle sykehustrappa for å hilse solas tilbakekomst. En ganske annerledes opplevelse enn det jevne mørket, som akkurat nå er i ferd med å slippe jerngrepet om Longyearbyen.

Og nettopp i hjertet til menneskene som har skapt seg et godt liv i Longyearbyen, ligger Svalbardtraktatens overlevelseskraft. Det finnes perioder i traktatens levetid hvor det den gang private aksjeselskapet Store Norske mer eller mindre på egen hånd forvaltet norsk suverenitet. Det finnes minner om en krig så kald at kontakten mellom myndighetene i Longyearbyen og Barentsburg var et av svært få åpne kanaler mellom øst og vest. Slik måtte det være i ei tid hvor ikke bare det politiske klimaet var på frysepunktet, men også det arktiske klimaet ganske annerledes kaldere enn det som møter mennesker som i dag går ut av et fly i Longyearbyen.

Dømt til døden

Det siste gir også TV-programmet innsikt i. Jeg fant både holmer og skjær, ja sågar noe som kan kalles øyer, der det før var isbreer. Mine egne scooterspor, eller spor etter hundesledene, har smeltet en gang for alle. Dømt til døden av klimaendringene.

Also read

Det meste er unikt på Svalbard. Og idet vi runder 100 år for Svalbardtraktatens underskrifter, er kanskje traktatens inviterende og inkluderende karakter det mest oppsiktsvekkende i en verden hvor grenser stenges snarere enn åpnes. 

- Med hensyn til erhvervelse, utnyttelse og utøvelse av eiendomsrett ... forplikter Norge sig ... å innrømme alle de høie kontraherende parters undersåtter en behandling basert på fullstendig likestilling, heter det blant annet i traktatens artikkel 7.

Overlevende likhetstanke

Å finne en overlevende likhetstanke i internasjonale avtaler blir etter hvert vanskeligere enn å finne gull blant gråstein. Vår tids melodi er stadig strengere grensehindre, sanksjoner og trusler.

Det arktiske idealet som er nedfelt i Svalbardtraktaten er på ingen måte uproblematisk, men det påligger Norge som nasjon å holde dette prinsippet høyt, også de neste hundre år. Om ikke annet som en hardnakket demonstrasjon av at det fantes en verden før presidenter og andre satte sin egen vinning og makt foran internasjonal solidaritet og samarbeid.

La gjerne det vær bakteppet når vi kaster loss fra Longyearbyen i kveld.

God seilas og god helg. 

Also read

Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: