Kommentaren: Kvinner i nord: Fra stemmerett til stemmekraft

Marika Andersen fikk nok av menns dominering av både debattpaneler og villmarkstilbud. Hun startet turselskapet Skadi, oppkalt etter den norrøne gudinnen for ski, jakt og villmark. Målet er å få flere kvinner ut i naturen. (Foto: JoDac for Skadi)
Som norsk i Storbritannia blir jeg ofte minnet på om skandinavisk likestilling er noe mange ser langt etter. Nevner jeg kjønnskvoter eller ordentlig pappapermisjon får mange her stjerner i øynene. Likevel er det hjemme i Nord-Norge jeg oftest har møtt machokultur; ser man litt forbi kalde tall, er slett ikke samfunnets muligheter fullt like åpne for alle.


Som norsk i Storbritannia blir jeg ofte minnet på om skandinavisk likestilling er noe mange ser langt etter. Nevner jeg kjønnskvoter eller ordentlig pappapermisjon er det mange her som får stjerner i øynene. Likevel er det hjemme i Nord-Norge jeg oftest har møtt machokultur; ser man litt forbi kalde tall, er slett ikke samfunnets muligheter fullt like åpne for alle. Man trenger heller ikke tilbringe mye tid på nordområderelaterte arrangementer – altså, de som ikke er spesifikt kvinnefokuserte – for raskt å innse at de som snakker høyest, høres best, og tas mest på alvor, det er fortsatt medlemmene av den gamle gutteklubben.

For et par uker siden gikk jeg svøpt i lilla blant tusenvis av andre jenter og kvinner som hadde tatt til Londons gater. Vi var der for å feire hundreårsjubileet for (noen) kvinners stemmerett i Storbritannia; kledt i lilla, grønt og hvitt utgjorde vi et levende kunstverk, en flytende elv i stemmerettsforkjempernes farger. Dette er og var et stort fremskritt for kvinners demokratiske deltakelse – likevel minner mitt nye lilla sjal meg om at våre formødres kamp fortsatt ikke er fullstendig vunnet.

Akkurat som da vi for fem år siden feiret kvinners stemmerett i Norge har de mange britiske hurrarop funnet sitt motstykke i alvorlige og viktige samfunnsdiskusjoner. Ikke minst har det omdiskuterte "pay-gap" og nabolandet Irlands abortsak preget nyhetsbildet de siste månedene; og før dét førte den kraftfulle #metoo-kampanjen mye mørkt ut i lyset. Det er i anledning denne bevisstgjøringen og oppmerksomheten at jeg har reflektert litt mer over likestillingssaken – og her spesielt i nordområdekonteksten.

De nordiske landene – og dermed fem av de åtte arktiske statene – har selvfølgelig mye å være stolte av når det gjelder likestilling. Men det betyr ikke at vi har kommet frem til et likeverdig endepunkt eller at feminisme tilhører historiebøkene. Mye gjenstår å gjøres også her.

Opplevelsen av utallige "manels" [paneldebatter bestående av kun menn] i politiske diskusjoner om Arktis er bare ett eksempel på at det gjenstår et stykke å gå også her i nord. For å påpeke det åpenbare: det er problematisk om kun halvparten av den nordlige befolkningen er fullverdig representert. Og som sagt, det handler ikke alltid kun om hvem som står på talerstolen, men også om hvem som høres, hvem som føler seg bekvem nok til å stille spørsmål eller motargument, hvem som ubevisst kategoriseres som passiv og aktiv.

Det er nettopp denne litt skjeve kjønnsbalansen i nordområdesamtaler som "Women of the Arctic" setter søkelys på senere i år i Helsinki. Bak arrangementet i september står Gosia Smieszek, Tahnee Prior, Outi Snellman og Reeta Toivanen; målet er å forstå kvinner og jenters rolle på tvers av nordområderealiteter. At det fortsatt er behov for et navngitt arrangement for å trekke inn disse synspunktene taler vel egentlig for seg selv.

Mer generelt assosieres ofte Arktis med natur og villmark – og ofte er nok assosiasjonen heller maskulin. Uten å utbrodere altfor mye om historiske polfareres notoriske metaforer så skal man ikke lete altfor lenge før man leser om det ‘utemmede’ nord som ligger der, ventende på å bli erobret av de sterke og modige... Også i dag vil jeg påstå at mange av våre assosiasjoner – så vel som markedsføring – av nordområdene gjerne benytter seg av litt slitte klisjéer.

Ei som fikk nok av både "manels" i Brussel og ekskluderende villmarkslivstilbud er Marika Andersen: Etter det som bare skulle være et "sabbatsår" ved Nord Universitet, bare en liten pause fra EU-hovedstaden, endte hun opp med å etablere eget turselskap i Tromsø. Med "Skadi"» – oppkalt etter en gudinne (!) for ski, jakt, og villmark – ønsker hun å få flere kvinner ut i naturen. Som hun selv forklarer i bloggen sin er friluftslivhistorier altfor ofte mannsdominerte. Nå som vi eksporterer disse fortellingene i form av nordlysturisme og midnattssolcruise er det på høy tid at litt mer blir energi investeres i faktisk å nå ut til alle.

Til min egen overraskelse har jeg likevel hørt motargumenter mot kvinnearrangementer og -fokus mer enn én gang. En ikke uvanlig misforståelse er at ‘forskjellsbehandling’ av kvinner motstrider ideen om likestilling – at kvoter og dameturer er ‘urettferdige’. Vel, nei. I et samfunn hvor ikke utgangspunktet er likt for alle er det dessverre nødvendig med mekanismer som forsikrer full deltakelse. Og her kan selvfølgelig argumentet utvides til ikke bare spørsmål om kjønn, men likeledes hudfarge, religion, seksualitet, osv.

Den dagen vi ikke lenger behøver "tiltak" for å forsikre kvinner i debattpanel, målrettet kommunikasjon for å få alle med, eller prosjekter for å høre om det brede spekteret av livsopplevelser i nord, ja da kan vi kanskje snakke om hvor langt vi har kommet. Men der er vi nok ikke riktig ennå. Så la oss ta på oss marsjstøvler og/eller polerte konferansesko, og fortsette den sakte men sikre gangen mot full deltakelse. 


Nøkkelord

Newsletter

Stay on top, click here for our weekly newsletter: