Kronikk: Et paradigmeskifte for Nord-Norge

Dette er en kronikk skrevet av en ekstern bidragsyter. Alle meninger som ytres er skribentens egne.

Mobiliseringen som er på trappene, representerer et paradigmeskifte. Endringene er kanskje vanskelig å spotte når utviklingen skjer gradvis. Men kapasitetsoppbyggingen i nord er av historiske dimensjoner, og visjonene om det nye Nord-Norge må reflektere det. 

Tiden er inne for å tenke stort på områder som infrastruktur, energi, matsystemer, sivil-militært samarbeid og nordisk samarbeid. Mer om det straks.

Folk, folk og atter folk

Men først til det viktigste – mennesker! Ingen folk, ingen sikkerhet. Ingen sikkerhet, ingen folk. Et folketall som går ned, er elendig nytt for livskraftige samfunn og motstandsdyktigheten. 

Demografiutfordringene i nord har lenge vært en nasjonal hodepine som ulike regjeringer har skrevet ut resepter på. Lavere skattesatser, sletting av lån i lånekassen og utdanningslån, gratis barnehage, fritak for el-avgift på forbruk, fritak for arbeidsgiveravgift prøves ut i innsatssonen. 

Fortsatt er det dyrt og tungvint å leve i nord. Flyttestrømmen fortsetter med unntak av noen få større byer.

En tilflytting av militært personell vil gi mange positive ringvirkninger. Aldersprofilen på de i uniform er gunstig, familier følger med, og Forsvaret har et variert behov for leveranser fra sivilsamfunnet – alt fra dopapir til ammunisjon. 

Kombinerer vi det med behovet for selvforsyning i regionen, vil også livsgrunnlaget langs kysten styrkes. Attraktive byer med vekst kan og bør legge til rette for vekst i distriktene. På toppen må nok økonomiske stimuli legges i potten. 

Her kan en strategisk bruk av 1,5-prosenten som skal gå til sivilsamfunnet for å understøtte forsvarssatsingen på 5 % spille en avgjørende rolle. Mer folk skaper bo- og blilyst, og bidrar til livskraftige samfunn i nord. Det er den viktigste gordiske knuten som må løses. Uten folk feiler selv de mest kraftfulle satsingene.

Oppgradering av infrastruktur 

Med paradigmebrillene på nesetippen, kan man undre seg over diskusjonene om nedslitte veier, utdaterte tunneler, forlengelse av Nord-Norgebanen med dobbeltspor på Ofotbanen og videre forlengelse nordover, sårbare flytilbud, et kraftnett som har svak kapasitet nord-sør og øst-vest, fergefritt E6, og beredskapshavner. For å nevne noen. 

Det bør ikke være et spørsmål om de skal rustes opp, men heller hvordan og hvor raskt. At det renner ferskvann med verdier av milliarder av kroner rett ut i havet fordi kraftnettet ikke har nok kapasitet, er dårlig samfunnsøkonomi. 

Etterslepet på infrastruktur i Nord-Norge er stort og må lukkes. Det er ikke et rop fra sutrete nordlendinger, men et nasjonalt sikkerhetsanliggende og en naturlig del av totalberedskapen.

Et eksempel på at vi må «skru om» vitale samfunnsfunksjoner er behovet for selvforsyning av mat. Ta Troms, her taler tallene sitt tydelige språk. Selvforsyningsgraden er under 10 %. Over 90 % av matproduksjonen er sjømat og nesten alt eksporteres. 

Selvforsyningen er bedre i Nordland, men svært utfordrende i Finnmark.

Klimaet i nord legger begrensninger på landbruksproduksjonen, men det bugner av levende marine ressurser i havet. I dag ser vi lavere kvoter på torsk i Barentshavet, noe som har et sammensatt årsaksforhold og er bekymringsfullt. 

Det er avgjørende at vi opprettholder bærekraftige fiskestammer i nord. Oppdrett er helt avhengig av import av fòringredienser fra utlandet og er dermed ikke like selvforsynt som fiskeri.

Vi har allikevel nok mat i nord, men systemene våre er ikke lagt til rette for at torsken finner veien til nordnorske matfat. Mange samfunnsaktører i offentlig og privat sektor må samhandle for å bygge matsystemer for en ny tid. Her kan det også ligge muligheter for mer samarbeid mellom de tre nordligste fylkene. 

Administrative grenser må ikke hindre sammenkobling av viktige samfunnsfunksjoner når det er snakk om rikets sikkerhet.

Et revitalisert samarbeid på Nordkalotten 

Statsminister Jonas Gahr Støre er glad i kart. Av gode grunner. Ser man verden fra nord endrer perspektivene seg. De nordlige delene av Finland, Sverige og Norge – Nordkalotten – danner en stor region hvor NATO nå møter Russland. 

Tegner man inn eksisterende infrastrukturer på kartet, ser man tydelig hvor svak øst-vest aksene er.

Skal man fra Bodø til Rovaniemi, går turen ofte via Oslo og Helsinki. Sjømaten fra Norge går stort sett til Asia, Nord-Amerika og andre land i Europa. 

At Norge har gått fra et mottaksland til et transittland når det gjelder transport av personell og materiell inn i regionen aktualiserer nye samferdselsårer slik som dobbeltspor på Ofotbanen. 

Energiutveksling på tvers av landene vil utnytte de samlede ressursene bedre. De to nordligste universitetene i de tre landene har etablert et samarbeid – The Arctic Six – som kan bidra til styrket kunnskapsproduksjon fra nord. 

Vi er godt tjent med å ha idéforsprang på områder som klima, samfunns- og næringsutvikling, og sivil-militært samarbeid.

I dag er mangelen av bindevev på Nordkalotten en sårbarhet, men også en spennende mulighet til å bygge partnerskap med naboer og likesinnede i en verden hvor gode venner er en mangelvare.