Arne O. Holm mener En perfekt storm: Når helse og forsvar kjemper om de samme ungdommene

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

I noen dager har jeg beveget meg utenfor allfarvei nord i Norge og Finland. To land som har mye til felles, ikke minst naboskapet til Russland. Til sammen 1.538 kilometer lang grense til en stadig mer aggressiv nabo. Det er ikke noe nytt.

Nytt er det derimot at de to landene er innenfor den samme forsvarsalliansen, Nato.

Sju av åtte arktiske stater

Og for å sette det i en enda større sammenheng: Sju av åtte arktiske stater er i dag medlem av Nato. Bare to av disse har atomvåpen, Russland og USA. De fleste av de russiske atomvåpnene befinner seg i nord, ikke langt fra grensa til Norge og Finland.

På norsk side bygges Finnmarksbrigaden sakte, men sikkert opp. Hvor mange brigaden i dag er i stand til å mobilisere med utgangspunkt i Porsangmoen, vil ikke stabssjef Kjetil Røstad gi noe eksakt svar på. Men i 2036, ferdig utbygd, skal brigaden ha en styrke på mellom 3.000 og 5.500 soldater, offiserer og andre.

På finsk side har oberst Marko Kivelä ansvaret for den finske jegerbataljonen i Sodankyla, en hærstyrke som til enhver tid, døgnet rundt, står klar i tilfelle krig.

Kommunene Porsanger i Finnmark og Sodankyla i Norrland har mer til felles enn ei russegrense og en militærleir. Det er typiske utkanter i et tynt befolket område i Arktis. Finske Lappland utgjør nesten en tredjedel av Finlands landareal, men bare tre prosent av den finske befolkningen bor her.

Tilsvarende utgjør også Norges tre nordligste fylker, Nordland, Troms og Finnmark, nesten en tredjedel av Norges areal, men bare drøyt ni prosent av befolkningen.

Dette er de nakne fakta når de respektive regjeringene, og Nato, planlegger en kraftig opprustning i nord for å være forberedt på et uforutsigbart Russland. 

Og det står ikke på bevilgninger inn i forsvarssektoren.

Stadig færre

Soldatene jeg møter i de finske og norske skogene, enten de tilhører Heimevernet eller Forsvaret, kryper opp og ned i skyttergraver, eller øver på framrykk og tilbaketrekking i ulent terreng, med stort engasjement. På norsk side er mange av soldatene jenter, på finsk side bare noen få prosent.

Problemet er at det blir stadig færre av dem.

Bevilgningene til Forsvaret gir oss både krutt og kuler, men ikke flere ungdommer i nord.

I 2036 har eldrebølgen for alvor skyllet over, for ikke si druknet oss, mens ungdomskullene blir stadig mindre.

Det bekymrer offiserene både på norsk og finsk side. Finske Marko Kivelä går så langt at han kaller situasjonen alarmerende. Da har han, i tillegg til mindre ungdomskull, også tatt inn over seg det han kaller en stadig mer alvorlig helsesituasjon blant unge. Norske Kjetil Røstad kaller situasjonen kritisk.

Forsvar eller helse

Tar vi med at Forsvaret er avhengig av et sivilt helsevesen som fungerer, blir situasjonen langt mer alvorlig. For i likhet med Forsvaret sliter helsevesenet, særlig i nord, med rekruttering. Og da tenker jeg på helsepersonell, ikke direktører med det noen vil kalle overfylte lønningsposer.

Forsvaret og helsevesenet, som er gjensidig avhengig av hverandre, slåss altså om den samme, knappe ressursene, unge mennesker på vei ut i yrkeslivet. Behovet, i en krigsøkonomi, blir stadig større mens tilgangen minsker dramatisk.

Fordelen, om det i det hele tatt går an å bruke et slikt begrep, er at vi allerede nå vet at skvisen tar oss for alvor om noen år. Demografi er matematikk, ikke synsing.

Det er med andre ord mulig å gjøre noe med situasjonen. Noe drastisk.

Men enhver løsning starter med å erkjenne problemet, ikke stikke hodet i sanda og håper at det går over av seg selv. 

Den erkjennelsen svekkes betydelig jo lengre man beveger seg bort fra grensa mot Russland.

Eller sagt på en annen måte: Jo nærmere man kommer Oslo Børs eller Nasdaq Helsinki.

Denne kommentaren er skrevet under en reportasjereise i regi av Barents Press.