High North Tour 2026: Ei bru til besvær – på grensa til Russland

Russland hadde nettopp gått til angrep på Ukraina, og jeg skulle de neste månedene reise langs den finsk-russiske grensa.

Butikken ligger bare noen kilometer før grensa, en snau times kjøring vest av Kirkenes.

Diskusjonen om hvorvidt Finland skulle melde seg inn i Nato var den gang i sin spede begynnelse, og den finske slakteren ble mitt første intervjuobjekt. Jeg stilte meg opp med kamera etter at han hadde sagt ja til et intervju.

Første finske intervju

Det skulle vise seg vanskelig å gjennomføre. Ikke fordi han var motvillig, på ingen måte. Men han snakket ikke et ord verken svensk eller engelsk. Og siden jeg ikke kunne finsk, ble samtalen som den ofte blir i møtet med finner nord i landet.

Taus.

Vi så på hverandre, før jeg gjorde et siste forsøk.

– Nato, ok? spurte jeg.

Svaret var en tommel opp, og jeg hadde møtt min første finske Nato-tilhenger i et land hvor spørsmålet tidligere knapt hadde vært diskutert offentlig. Underveis på denne reisen skulle det bli ettertrykkelig slått fast at han tilhørte en finsk majoritet.

Fra en oppslutning på rundt 20 prosent ved starten av reisen stilte 80 prosent av finnene seg bak den finske Nato-søknaden som ble sendt da jeg noen måneder seinere parkerte ved utløpet av Saima-kanalen, ved Nuijamaa på grensa til Russland.

Et trafikklys på vidda

Vi hilste på hverandre denne gangen også, usikker på om han kjente meg igjen. Butikken han driver er en slags norsk nærbutikk, på finsk side av grensa.

Etter å ha rasket med meg litt tørket reinkjøtt, fortsatt jeg mot Kirkenes gjennom Neiden, ei lite bygd. Jeg la bak meg den den gamle østsamiske boplassen Skoltebyen og Norges eldste ortodokse kirke, bygd helt tilbake i 1565. Videre forbi Garnisonen i Sør-Varanger og ned den bratte bakken mot Strømmen bro.

Der dukket nok en sjeldenhet opp, i alle fall i denne delen av Norge. Et trafikklys, som akkurat nå lyste rødt.

Langfjordstrømmen bru, som er Statens vegvesens offisielle navn på denne 50 meter langa brua, ble bygd i 1952, for mer enn 70 år siden. I desember i fjor gjennomførte vegvesenet en inspeksjon av brua.

Mindre enn ei uke seinere ble brua lysregulert. Den var rett og slett i for dårlig forfatning til at det var forsvarlig å slippe trafikken over i to kjørefelt.

Kan det være så farlig?

Og slik er det fortsatt.

Så spør du, kanskje fordi du aldri har vært i Kirkenes, om et snaut år med enveiskjøring over ei kritisk skadet bru kan være så farlig?

Ja, det kan det.

Brua ligger altså på grensa til Russland og er den eneste fluktveien fra Kirkenes på norsk side. Det er selve livslinja mellom Kirkenes og resten av Norge. Eneste mulige omkjøring ut av Kirkenes dersom brua skulle kollapse, går gjennom Russland, et land i krig med Europa og via grenser som i dag er stengt.

Altså i praksis umulig.

Du kan heller ikke ta fly, for brua ligger mellom Kirkenes sentrum og flyplassen.

Dersom dette i ikke er skremmende nok, så avskjæres også Garnisonen i Sør-Varanger fra befolkningen i Kirkenes. Det betyr for eksempel at militært utstyr og personell fraktet sjøveien til Kirkenes ikke når fram til bestemmelsesstedet, Garnisonen i Sør-Varanger.

For hurtigruta vil i praksis være dem eneste ordinære muligheten til å komme seg til og fra Kirkenes.

Utmerket anledning

Våre lesere er vel kjent med Øst-Finnmarks betydning i nasjonal og internasjonal geo- og sikkerhetspolitikk. Om nordområdesatsing og sivil beredskap. Om viktigheten av klisjeen robuste samfunn på grensa til Russland.

– Å bygge en ny veitrase, å sette denne brua i stand, ville vært en utmerket anledning til å vise at man mener alvor med nordområdepolitikken. At man har forstått alvoret i situasjonen for grensebyen Kirkenes, sier ordfører i Sør-Varanger kommune, Magnus Mæland til meg når jeg spør om hvordan han ser på situasjonen.

– Og rent militærfaglig ville det jo utvilsomt være en fordel med ei fil ut og ei fil inn til Kirkenes.

Vel, akkurat den handlekraften Magnus Mæland etterlyser finnes det få spor av i nasjonale, politiske planer og vedtak.

I Nasjonal transportplan for perioden 2025 til 2036, som ble vedtatt før restriksjonene på brua ble innført, er planer for ei helt ny bru og en ny veitrase. Dagens bru, selv om den hadde vært åpen i begge kjøreretninger, er i seg selv en flaskehals med skarpe svinger både før og etter brua.

Dette gjør den i utgangspunktet ganske uegnet for tunge kjøretøy. I tillegg byr vinteren på bratte og glatte bakker på begge sider.

Ikke før i 2036

Men at den nye veitraseen ligger inne i transportplanen betyr ikke at det er bevilget penger. Kostnadene er anslått til 1,5 milliarder kroner. Planen antyder bygging i det som kalles planens siste seksårsperiode, men mulig ferdigstillelse mot slutten av perioden.

Altså rundt 2036.

Planen er heller ikke revidert etter at bruas kritiske tilstand ble avdekket. Det finnes heller ingen signaler fra samferdselsminister Jon-Ivar Nygård.

I mellomtida er det bestemt at den eksisterende brua skal oppgraderes. Men heller ikke det arbeidet har startet, og ingen vet heller ikke når ei beslutning om nødvendig vedlikehold blir tatt. Finansieringen skal tas av det ordinære vedlikeholdsbudsjettet til Statens vegvesen.

– Sør-Varanger er bygd på internasjonal kapital, som for eksempel innenfor turisme eller når det kommer til gruvedrift. Det første risikovillig kapital sjekker, er offentlighetens egen utvikling og investeringsvilje. Situasjonen ved Strømmen bru er ikke det beste eksemplet på en slik vilje. Dette handler både om geopolitikk og geoøkonomi, en test på hvordan nordområdepolitikken fungerer i praksis, sier Magnus Mæland.

Heller en skipstunnel

Med grensa til Finland i ryggen blir jeg sittende i bilen å vente på grønt lys. Håpet er at brua holder, eller holder ut om man vil, til Storting og regjering har funnet penger til å fikse brua eller bygge en ny vei.

Nord i Finland bygges det både jernbane og veier i høyt tempo som en del av den finske beredskapen.

I Norge bruker vi stedet pengene på en skipstunnel gjennom Stadlandet.