Ansvaret for avrenning er på avveie i debatten om laksetransport

Avrenning skjer når fersk laks settes på bil i kasser som ikke er tette og når transport-isen rundt fisken begynner å tine. Det er ikke sjåføren som bestemmer hvordan fisken kjøles og pakkes, eller håndteres før lasten leveres på bilen. Likevel foreslås det nå at det er sjåføren som skal stå økonomisk ansvarlig dersom det renner fra en kassestabel han verken eier, har pakket eller kvalitetssikret. Det er vanskelig å se logikken.

Ansvaret må plasseres hos dem som har kontroll over produktet, avsender og/eller vareeier – altså selger eller kjøper av laksen. De bestemmer emballasjen, fiskevolum per kasse og temperaturregimet inn mot forsendelse. Det er disse aktørene som har mulighet til å sørge for at fisken sendes ut i en tilstand som er lovlig å transportere på vei.

Å legge ansvaret på transportør, er å skyve problemet nedover i verdikjeden, til dem som både har minst kontroll og størst press på tid og leveringsforpliktelser.

Konsekvensene kan bli langt mer alvorlige enn et urettferdig gebyr. Dersom ansvaret legges på sjåfører og transportselskaper, risikerer vi at de rett og slett nekter å ta oppdraget. Ingen kan forvente at yrkessjåfører skal kjøre lange internasjonale ruter med en konstant frykt for straff for noe de ikke kan påvirke.

Da står vi i verste fall i en situasjon der fersk norsk laks ikke når det europeiske markedet i tide. Dette er en trussel både for eksportinntekter og for næringens omdømme.

I praksis gjør sjåfører allerede i dag det de kan for å unngå avrenning. Noen velger å senke temperaturen så mye at fisken delvis fryser, fordi dette reduserer avrenningen. Men dette er ikke en holdbar løsning. Når lasten fryses, brytes andre regler for behandling av fersk fisk, og kvaliteten forringes.

Dermed settes sjåførene i en umulig situasjon: Følg ett regelverk og risiker gebyr, eller følg et annet og risiker å ødelegge produktet.

Det finnes likevel en enkel og effektiv løsning, lukkede kasser. Dette brukes av enkelte eksportører, og effekten hindrer avrenning totalt. Lukkede kasser eliminerer hele avrenningsproblemet, og sikrer dermed et lovlig transportregime.

Når det finnes en løsning som både næringen og myndighetene kan være tjent med, er det uforståelig at ikke dette er hovedfokuset i regelverket, og man i stedet skyver ansvaret over på transportleddet.

Forsyningssikkerhet er statens ansvar - også på Svalbard

Birgitte Tautra Vegsund

Tette kasser fungerer etter hensikten, men stiller også krav til produsentene. Fisken som legges i tette kasser, må være tilstrekkelig nedkjølt før pakking. Dette gjør logistikken og kjølekjeden mer krevende, og legger større press på slakteriene til å sikre optimal kjernetemperatur. Dersom fisken holder for høy temperatur, skaper dette kvalitetsutfordringer og økt risiko i et lukket system.

I en eksportnæring som lever av presisjon, kvalitet og internasjonal tillit, må regelverket speile virkeligheten. Det gjør det ikke i dag. Skal vi få bukt med problemene knyttet til avrenning, må vi starte med roten av utfordringen – emballeringen og vareeiers ansvar – ikke med å straffe dem som står lengst unna produksjonsleddet.

Norsk sjømat trenger gode transportører. Og våre dyktige transportører fortjener klare regler, rettferdige rammer og et regelverk som plasserer ansvaret der det hører hjemme. Lukkede kasser er den eneste reelle veien videre. Alt annet er et forsøk på å lappe et hull i regelverket med is – is som tiner og som gjør hullet like åpent som det var.

Altså et tiltak som virker helt mot sin hensikt, og som på ingen måte tetter igjen for avrenningsproblematikken.